Noen glimt fra tida før og under 2. verdenskrig.
-------------------------------------------

Marrbogata

Den heter jo egentlig Mariboes gate – oppkalt etter Ludvig Mariboe – som levde fra 1781 til 1841. Han var en jødisk forretningsmann og politiker – født i København. Han begynte i Bernt Ankers tjeneste, men startet i 1805 sin egen virksomhet innenfor trelast og jernverk. Han drev også mange andre virksomheter og viste stor interesse for industriell virksomhet av alle slag. Han gjorde en betydelig innsats  i krigsårene 1807 – 1814 da han skaffet landet store forsyninger av korn. Han opprettet også et frivillig feltbatteri og ble kaptein i 1813. Etter Napoleonskrigene gikk han konkurs. Han startet bl.a en avis ”Patrouillen” i 1814, ble politiker og var bl.a. stortingsrepresentant.

Vel, dette visste jo ikke vi unger som vokste opp i denne gaten midt i Oslo. For oss var det ”Marrbogata” - kort og godt.

Jeg ble født i nr. 12 bokstavelig talt - på kammerset i den lille to-roms-leiligheten – søndag den 16. mars i 1930. Det aller første jeg kan huske var en stor, litt for fet katt som satt på en stol ved siden av senga og så på meg med mysende øyne og en rød tungespiss stikkende ut av munnen. ”Tjukken” var et svært så passende navn. Moren – Siri – var en sprek rottejeger, men sønnen likte best å betrakte rottene fra vindusposten.

Katten var et viktig husdyr i gamle hus i Oslo. Det krydde av rotter - også i 12-er`n. Pappa – som var blikkenslager – slo metallplater over rottehullene i kjellerlemmen, men rottene gnagde seg straks et hull ved siden av.  På utedoene var det høyst vanlig at man sparket i veggene og bråkte litt for å skremme eventuelle rotter vekk før man gjorde sitt fornødne.

12,ern besto av et 4-etasjes murhus som lutet ganske kraftig. Den ene halvparten sto på fjellgrunn og den andre halvparten sto i leire og hadde en slags flåte som underlag. I årenes løp hadde dermed halve gården sunket en del. Det medførte at det ikke fantes et eneste vannrett golv i leilighetene i ”forgården” som den ble kalt. Portrommet besto av grove treplanker og førte inn til en gårdsplass på ca 60-70 kvadratmeter. Her fantes en kjellernedgang til bryggerhuset - gårdens vaskekjeller, et plankegjærde mot gårdplassene i  Mariboes gate  10 og Bernt Ankers gate 5, og i den lille bakgården et plankegjærde mot Mariboes gate 14.  Her var også en rekke med doer og en kjellernedgang til bakgården. Bakgården besto av 3 etasjer med en liten leilighet i hver og med et tørkeloft på toppen. I første etasje bodde vi.

Den lille to-roms leiligheten besto av et lite soverom – ”kammerset” – der Pappa, Mamma, søster Tutta og jeg holdt til. Tutta hadde et eget garderobeskap i den ene kroken ved sin seng. Når hun åpnet skapdøra – med speil i - hadde hun sitt eget ”påkledningsrom” bak.

Stua var på 16 kvadratmeter med et stort spisebord i midten under lysekrona. Her hadde vi våre faste plasser. Pappa ved enden av bordet med ryggen mot det store veggspeilet, jeg satt på hans høyre side med Mamma ved siden av meg. Doffen og Dinty satt på den andre langsiden og Tutta satt midt i mot speilet. Hun hadde åpenbart ikke noe i mot å betrakte sitt eget speilbilde. Det var på veggen ut mot gården midt mellom de to vinduene det store speilet hang. Ved den ene langveggen sto en dobbeltdivan. Den var til å slå ut (da måtte spisebordet flyttes på). Her sov eldste bror Hagbart (Dinty) og min andre bror Adolf (Doffen) når han var hjemme fra sjøen.

Kjøkkenet var knøtt lite. Her sto en vedkomfyr - og en benk dekket hele veggen ut mot den lille bakgården. Det var så vidt plass til en stol i tillegg. Her fantes ikke varmtvannsbeholder eller andre elektriske remedier.  Men etter hvert kom det inn en liten elektrisk ovn med en plate. Pappa lagde et metallskap som kunne monteres på ovnen – og det fungerte som varmeskap.

Fra kjøkkenet gikk døra ut til gangen. Det var også en dør ut fra stua, men den ble ikke brukt.

Leiligheten var liten og trang, men for meg var den det koseligste og tryggeste sted i verden. I den ene kroken i stua sto en høy ”rundbrenner” – en ovn som kunne fyres både med ved og koks. Ved siden av ovnen hadde Pappa sin lenestol med en stålampe bak.  Her satt han med sin avis, sitt kryssord eller en bok.

Når jeg ser tilbake på min barndom er det spesielt et forhold som åpenbart har satt sitt preg på min utvikling: - Mamma og Pappa var alltid til stede. Pappa ble jo pensjonist omtrent da jeg ble født og Mamma jobbet som rengjøringshjelp på skolen tidlig om morgenen og seint på kvelden, men var jo ellers hjemme hele dagen. 

Det var allikevel Pappa jeg var mest sammen med.  Han tok meg med i lekeparken der han satt på en benk og leste avisen mens jeg lekte med de andre barna på karusellen, domphuska eller i sandkassa.

Tidlig på morgenen mens Mamma var på jobb krøp jeg over til Pappas seng der vi leste Morgenposten sammen. Dermed lærte jeg å lese lenge før skolealderen – noe som viste seg å ikke være så heldig med datidens skolesystem.

I og med at jeg kunne lese var det også forholdsvis lett å lære å skrive. Jeg kom også  inn i tallenes mystiske verden takket være Pappa.  Hans tålmodighet med meg, hans utpregede rettferdighetssans og hans evne til å tilfredsstille min nysgjerrighet og mitt vitebegjær – gjorde sitt til at jeg faktisk trodde at min Pappa visste og kunne alt.

Mamma hadde nok en litt mildere natur. Hennes hjelpsomhet mot andre gikk nesten over alle grenser. Hun var riktig nok streng mot datidens løsgjengere som sto i porten og drakk. Men hun sendte ofte med dem en matpakke. Det førte selvfølgelig til at hun hadde mange tiggere på døren - som aldri fikk penger, men alltid litt mat. Familiene som bodde i 12ern henvendte seg som regel til Mamma når et eller annet skulle ordnes. Hun var kokke ved brylluper og andre begivenheter – og hjalp ellers til der hun kunne.

Det er vel først på eldre dager man virkelig forstår hvor stor betydning foreldrene har hatt på ens egen utvikling. Man arver jo gener fra sitt opphav, men i tillegg betyr jo miljøet i barndommen mye for hvordan man utvikler seg som menneske. Med slike foreldre som jeg har hatt  burde jeg kanskje blitt et enda bedre medmenneske enn det jeg har blitt.

***

Et  av mine aller første minner er noen svenske viser. En gang i mellom hadde Pappa noen av sine svenske venner på besøk om kvelden og et stykke ut i natten. Han var jo selv født i Vänersborg i Sverige. De holdt til på kammerset og spilte kort og koste seg med noe sterkt. Jeg ble for anledningen plassert i stua og skulle sove der.  Etter hvert kom den første sangen – litt lavmælt sunget av lettere rustne svenske struper: ”Vila vid denna källa.”  Litt seinere og med atskillig høyere volum kom ”Supa klockan över tolv..”  Mamma syns nok ikke at Bellmanns drikkeviser  var passende vuggesanger for en 2-3-åring, så hun forsøkte så godt hun kunne å dempe de glade herrer. Hun lyktes bare delvis, men introduserte seinere visen ”Hvis du lytter kan du høre..” som en god motvekt. Sangen hennes om blåklokken tror jeg at jeg kunne utenat før jeg var 3 år.

A pro pos 3 år. Jeg var vel antakelig på den alder da jeg sto bak kjøkkendøra og sang ”Dansing with my shadow”. Jeg ante ikke hva jeg sang om. Det var en grammofonplate vi hadde fått fra familien i Amerika med supplemang av bror Doffen - sjømannen - som hadde lært meg den. Jeg var for sjenert til å stå foran publikum så kjøkkendøra ble redningen.

Mariboes gate lå mellom Møllergata og Torggata. 12-er`n lå omtrent midtveis i gaten som strakk seg fra Hausmannsgaten i nord til Henrik Ibsens gate i sør. Før navnet Henrik Ibsensgate kom, ble den kalt ”Skjæringsgaten” mens man bygde den nye brannstasjonen m.m.  I  sydenden av Mariboes gate lå den gang inngangen til Folkets Hus tvers over Henrik Ibsens gate. På hjørnet lå baksiden av Torggatas bad – på andre siden Brødrene Dahls forretning. Ved siden av brødrene lå Betlehem – en liten kirkelignende bygning. Videre nordover fantes bl.a. en melkebutikk og en ved- og kokshandler på hver sin side av gaten. Ved siden av kokshandleren lå Tranga – en smal tarm opp mot Møllergata. Den ble bl.a. brukt som akebakke om vinteren. 

Så ble gaten brutt av Bernt Ankers gate. På de fire hjørnene her lå et begravelsesbyrå, en tobakksbutikk (Rytterager), en kolonialbutikk (Guldbakke) og en snekkerifabrikk. Den ene hjørnegården på vestsiden var nr. 10. Det var en stor, gul bygning som gikk rundt hjørnet til Bernt Ankers gate. Så fulgte 12-er`n med sin skjeve 4-etasjes forgård og sin 3-etasjes bakgård. I nr. 14 var det et karosseriverksted. I bakgården var det en stor bilheis opp til Sørensens bilverksted i Møllergaten.  Nr. 16 besto av tre store bygninger bak hverandre med gårdsplasser mellom. I den innerste bygningen var det utedoer og et snekkerverksted der ”Bestefar” holdt til. Han ble kalt så fordi han alltid virket så snill overfor oss ”gategutta”. Vi besøkte ham ofte – og han hadde nesten alltid noe godt til oss – og vi fikk plukke treklosser og pinner som vi brukte som granater og sverd i våre mange gatekamper. Jeg kan ennå huske den gode eimen av tre og lim.

Den neste bygningen tilhørte Osterhausgata nr. 21. Den strakk seg rundt kvartalet med inngang fra Mariboes gate. Her fantes kontorene til en lærfabrikk, et snekkerlager eller lignende og en kolonialbutikk på hjørnet (Laane). I denne gården bodde Bredo, Per og Jan som også var en del av guttegjengen.

Videre nordover på andre siden av Osterhausgata lå Borgerskolen – ”Fortsettelsesskole for piker” på vestre side og en del lagerbygninger og lignende på østre side. Mariboes gate endte ved Hausmannsgata. Her lå Elektrisitetsverket, Jacobs kirke og et stort parkområde med Akerselva rennende gjennom.

Marrbogata med tilhørende herligheter var et paradis å vokse opp i for viltre unger. Her fantes gårdsplasser og skumle bakgårder å leke i, gjerder å klatre over, lyktestolper å klatre i og ikke minst ei gate å slå ball i om kvelden. Det fantes jo nesten ikke biler da jeg var barn. Det eneste ”faremomentet” var en patruljerende politikonstabel som fra tid til annen fikk klager på ballslåingen av noen som bodde i første etasje ut mot gaten. Det hendte at han kom overraskende på oss – vi hadde glemt å sette ut vakt ved Guldbakkehjørnet – og da beslagla han ballen og balltreet. Som regel fikk vi det tilbake etter at han hadde formanet oss til å finne en annen plass å slå ball på.

I 12-ern - der jeg bodde – hersket det vanligvis fred og fordragelighet. De aller fleste hadde bodd her i mange år, kjente hverandre godt og hjalp hverandre når det trengs. Den lille bakgårdsbygningen besto av tre etasjer med en to-roms leilighet i hver. Vår familie  besto av pappa Gustav, mamma Sofie, eldste bror Hagbart (Dinty), Adolf (Doffen) søster Valborg (Tutta) og attpåklatten meg – samt kattene Siri og Tjukken.

Jeg er født 11 år etter min søster. Da var pappa 71 år og mamma var 48! Jeg kom altså ut i siste liten. Det første min 11-årige søster sa da hun skuffet oppdaget at hun hadde fått ennå en bror og ikke en søster som hun hadde håpet på  var:  ” Gå og bytt,n !”

Over oss – i annen etasje – bodde Martha Knudsen. Hun bodde alene, men hadde en kavaler på besøk nå og da. Han var visstnok inspektør eller lignende ved Oslo Kinematografer der Martha også jobbet. Jeg syns bestandig leiligheten hennes lignet på en prydelig dukkestue. Men så hadde hun heller ingen som skapte rot og røre.

I tredje etasje bodde en jødefamilie - Kerman, visstnok flyktninger fra pogromene i Russland. Her var det to sønner  - Charles og Morris - og en datter Sara – (som helst ville kalles for Gerda).  Fru Kerman var en blid og snill dame. Hun kom alltid ned til oss med noen porsjoner minestronesuppe som hun laget i forbindelse med en eller annen jødisk – antakelig religiøs - seremoni.

***

Fritjof sto i porten i 12.ern og kikket ut på en snødekt gate. Han hadde nettopp fylt 4 år og hadde på seg den fine, nye brune skinnlua. Store, litt våte snøfiller dalte bedagelig ned i det svake vinddraget. Det var søndag og svært stille i gaten.  Klokkene i tårnet på Jacobs kirke våknet til liv og sendte sine malmtunge klemt utover omgivelsene. Ut fra porten i nr. 21 kom et eldre par som under en paraply  ruslet bortover mot kirken og gudstjenesten. Det var Shinnes og frue – noen av de forholdsvis få ”personlige kristne” i vår del av Maribogata.

Roald var litt spent da han gikk ut fra leiligheten de nettopp hadde flyttet inn i. Faren hans hadde fått jobb på en tangmattefabrikk i utkanten av Oslo og hadde leid en toromsleilighet i 2. etasje i bakgården i Maribogata 16. Roald var 6 år og enebarn og hadde vokst opp på vestlandet.  Han både gledet og gruet seg til å treffe nye lekekamerater.

Fritjof fikk øye på den nye gutten i gata som sto i porten til nr. 16. Han ruslet sakte forbi nr. 14 der verkstedseieren Wilhelmsen børstet snøen av en lastebil som skulle ha nytt karosseri. Wilhelmsen hadde ikke tid til å holde hviledagen hellig. De to guttene sto litt stille og så på hverandre – litt sjenerte.

”Bor du her?” – spurte Fritjof.  Roald nikket – litt alvorlig. Han hadde også en skinnlue på seg. Maken til Fritjofs, men den var svart. ”Skal vi byttelåne lue?” - spurte Fritjof. Dermed var bekjentskapet gjort og litt seinere var de opptatt med å bygge snøborg på plenen utenfor Borgerskolen litt lenger nede i gata.

***

Jeg hadde en lykkelig barndom, jeg ble bortskjemt til tusen. Tryggheten med å ha oppegående og snille foreldre og eldre søsken kan ikke verdsettes høyt nok. Hver morgen når jeg våknet sto en skål med frukt og et glass melk på taburetten ved siden av senga. Mamma var på jobb og hadde gjort i stand til meg før hun gikk. Jeg føler ennå en viss flauhet over at jeg den gangen tok det som en selvfølge at jeg hadde det så godt.

Årene før krigen var preget av sorgløshet for oss barna i Maribogata. Selv om det stort sett var dårlige tider med trang økonomi for de fleste merket ikke vi noe særlig til det. Det var mange av oss – og det var vi som bodde mellom Bernt Ankers gate og Osterhausgata som holdt sammen. Aksel bodde i 10ern, Arne og jeg bodde i 12ern, i nr. 14  bodde Ragnar og hans eldre bror William. Her bodde også en gutt og hans søster, men de fikk ikke lov til å leke med ”rampen” i gata, så dem så vi lite til. Det var særlig moren – fru Jørgensen – som var så fin på det. Roald og Pelle bodde i nr. 16 og Bredo, søsteren Anne-Lise, Petter, søsknene Erling, Elsie og Svein samt Jan bodde i Osterhausgata 21 – som altså hadde inngang i Maribogata og derfor naturlig hørte til.

Etter hvert utkrystalliserte det seg en ”hard kjerne” på 6 gutter som fant hverandre på bakgrunn av felles interesser og andre særtrekk. Det var Arne, begge Per,ene som vi kalte h.h.v. Pelle og Petter, Bredo, Jan og jeg. Vi var alle interessert i friluftsliv og trivdes på skogsturer. Alle var eventyrlystne og fantasifulle. Vi kjedet oss aldri. Lommepenger var et ukjent begrep, men vi fant fort ut hvordan vi skulle skaffe oss midler til kinobesøk på ”Bulla” om lørdagen og til godterier hos Rytterager på hjørnet.

Oslo-marka:

Jeg kan ikke tenke meg en by som ligger bedre til enn Oslo når det gjelder å dyrke friluftslivet. Der byen ligger med Oslofjorden og alle øyene i syd og ellers omkranset med flotte skogsområder i øst, vest og nord innbyr den til et aktivt uteliv i naturen.

Det var ikke lørdagsfri fra jobben da jeg vokste opp – så søndagen var ukas eneste faste fridag. Den ble til gjengjeld utnyttet til fulle. Jeg kan nesten ikke huske en søndag da vi holdt oss i byen.

Midt på sommeren – før blåbærene var modne – var den av Kari Diesen besungne ”Hovedøen” ofte besøkt. Det gikk ferger i skytteltrafikk – stappfulle av folk – fra kaia ved Akershus Festning og ut til badeplassene på øya. Her fantes en stor strand der pleddene som familiene hadde med seg lå så tett at det ofte var vanskelig å komme fram til sjøen. Var man ikke oppmerksom kunne man lett komme til å forsyne seg av naboens niste.

Jeg kan ennå kjenne smaken av solvarm melk på patentflaska, høre lyden av skrålende unger, ropene fra foreldre som lette etter en forsvunnet unge - og måkeskrik. Ved siden av denne ”gratisstranda” lå ”betalingsbadet”. Det var et område kranset av et høyt plankegjærde. Her kostet det penger å komme inn. Til gjengjelde fikk man et omkledningsrom og en strand som ikke var så tett besatt av pledd og duker. Vi var aldri der.

En stor kontrast til det yrende livet på Hovedøya var stillheten i Oslomarka. Området var så stort at mengden fra de ofte stapp fulle trikkene raskt forsvant innover mot sine favorittsteder. Det var ikke vanskelig å finne steder der man kunne nyte stillheten som bare ble avbrutt av vindens sus i trekronene, en klukkende bekk kanskje, og fuglesang. Her trivdes jeg best.

For vår familie var nok skogen favoritten framfor badestranda. Vi var nok litt for aktive til å stortrives med å ligge pal i sola og plaske litt i sjøen. Da var det bedre med jakt etter blåbær, bringebær og tyttebær som det fantes nok av i skogene rundt Oslo.

Et av våre favorittsteder var et lite, åpent område i Nordmarka som vi kalte ”Grua”. Etter at Mamma hadde pakket sekken med mat og diverse ruslet vi ned til Storgata og tok ”Ullevål Hageby-trikken” til endestasjonen. Derfra gikk vi gjennom det boligområde som ble kalt Hagebyen, over trikkeskinnene til undergrunnsbanen, forbi Ullevål stadion og videre oppover gjennom kolonihagene. Her passerte vi en kraftstasjon, gikk over ei lita bro der en litt stor bekk hastet av gårde. Vi kom ut på veien som gikk fra Sognsvannet og sørover gjennom skogen. Den fulgte vi nordover forbi ”Det røde la” – en stor rød låve og fram til et sted der det vokste ”reveromper” på venstre side av veien. Mellom reverompene startet en sti som slynget seg oppover gjennom skogen. Vi passerte en litt større sti og etter noen hundre meter til oppover var vi endelig framme. En fryktelig lang vei for en liten guttunge.

”Grua” var en liten, lett skrånende slette ved en liten fjellside. En stor flat stein fungerte utmerket som bord med en litt lavere sitteplass på den ene siden. Det var Pappas plass. Like ved var det en åpning i fjellsiden og innover gikk en trang grotte som munnet ut i et stort krater lenger oppe. Her rant en bekk med krystallklart, iskaldt vann. Det smakte utrolig godt med en kopp fra bekken etter den lange turen.

Mens Mamma fant fram den sotsvarte kaffekjelen ”Lars” – som hun hadde en fast plass til under et kjerr – plukket vi andre litt blåbær eller bringebær. Bålet ble tent inni en ring av steiner og snart var det frokost med kaffe, melk og brød med nyrørt syltetøy. Da syns vi livet var godt å leve!

Roald var ofte med på turene til ”Grua”. Vi var ikke så interessert i å plukke bær og gikk heller på oppdagelsesturer i omgivelsene. Mamma hadde nedlagt forbud mot å krabbe inn i den skumle grotta som bekken rant ut av, og det gjorde den selvsagt ennå mer spennende å utforske. Vi måtte bare passe på at Mamma ikke var i nærheten.

Grottegangen var grovt hugget ut i fjellet og vi kunne gå nesten oppreist. Den var omtrent 100 meter lang og munnet ut i et stort krater. Vi klatret opp den bratte siden og kom opp på en liten slette. Herfra gikk det en sti ned til ”vår” plass. Vi fant aldri ut av hva som hadde foregått her og hvorfor grotta i det hele tatt var gravd ut.

Vi hadde selvsagt også andre favorittsteder i skogene rundt byen. Det var som oftest muligheten for å finne bær som bestemte hvor ferden gikk – den søndagen. Mutter var reiseleder og hadde en nesten utrolig teft når det gjaldt bær av alle slag. Jeg kan ikke huske at vi noen gang kom tomhendte hjem i bær-sesongen. Hammer,n i Maridalen, Ulsrudvannet i Østmarka, Sognsvann i Nordmarka og mange andre plasser rundt Oslo er for evig forbundet med spennende og hyggelige opplevelser fra min barndom.

***

På skolen:

Jeg kan svakt huske min første skoledag. Mamma fulgte meg opp til Møllergata skole og etterlot meg i et klasserom med 29 andre gutter. Det var A-klassen. B-klassen besto av bare jenter og C-klassen var en blanding av gutter og jenter. Jeg var yngst i min klasse – ennå ikke fylt 7 år. Jeg hadde vært gjennom en test – ettersom jeg bare var 6 år – og det var blitt konstatert at jeg var skolemoden. Noe som mamma begynte å tvile på etter hvert.

Vi fikk utlevert blyant og en kladdebok – og presentert for vår klasseforstander frøken Falck. Hun var en frodig, rødhåret og myndig dame med rødlakkerte negler og fancy hatter. De første tre årene på skolen var rene marerittet for meg. Jeg hadde jo allerede lært å skrive og lese av Pappa – så jeg kjedet meg og hadde vanskeligheter med å holde oppmerksomheten rettet mot det som skjedde i klassen. En av de mange gangene jeg måtte ”sitte igjen” fikk jeg som straff å lese en side i leseboka. Jeg fikk ikke gå før jeg hadde lært den utenat. Etter tre minutter ramset jeg opp hele siden. Frøken Falck fikk hakeslepp og  sendte med meg et brev hjem med teksten: ”Fritjof har gode evner, men han bruker dem ikke.”  Mamma ble fortvilet og ba meg skjerpe meg. Jeg hadde mareritt om natten der jeg drømte om frøken Falck som klorte meg med sine lange rødlakkerte negler.

Så kom jeg opp i 4. klasse og det ble en merkbar endring i mitt til dels dårlige forhold til skolen. Vi fikk en lærer – Hofstad. Han var magister i matematikk bl.a. og en utmerket pedagog. Nå ble skoletimene mer interessante og mine karakterer bedret seg. Da jeg stolt etter eksamen kunne komme hjem med en S i regning – som en av to elever på skolen – måtte mamma kikke to ganger i karakterboka som aldri hadde oppvist noe i nærheten av en S før.

Hun nesten gråt av lettelse. Pappa nikket bifallende – og det så ut som han tok det som en selvfølge. Da jeg året etter fikk en innkallelse til en institusjon som drev med undersøkelser av ”overintelligente barn” forsvant alle mammas mistanker om at jeg kanskje var litt tilbakestående.

***

”Det er Arne som spør etter deg”. Mamma lot døren stå åpen og puttet noen vedpinner inn i komfyren der den kommende middagen var i ferd med å bli ferdig. Fritjof rev seg løs fra boka han hadde fått til bursdagen – ”Den eksentriske klubb” og gikk ut til Arne.

”Fru Andersen sier at hun vil betale 25 øre hvis hun får en sekk med ved”. Arne var lettere opphisset. Ellers pleide vi bare å få 15 øre. ”Men hun må få den nå i dag”. De to kameratene la i vei ned til Torggata forbi Youngstorget. Her fikk de øye på Petter og Jan som holdt på å tigge til seg rester av blomkål, tomater og andre grønnsaker. Det var stengetid på torget og da var det lett å få tak i lettere skadde grønnsaker som handlerne ikke ville dra med seg tilbake. De kunne selges til kunder i Maribogata som hadde det litt trangt økonomisk – og det hadde nesten alle. Arne og Fritjof forsvant inn i bakgården til  Jensen & Co. Det hendte at de fikk lov å samle tomkasser der. Kasser som det hadde vært frukt i. De var heldige. I bakgården lå en pen stabel som de uten videre fikk lov til å fjerne. Problemet var bare at de ikke hadde noen sekk.

”Vi brekker opp kassene, så er det lettere å få bært dem”, sa Fritjof. Arne nikket og la til: ”Så kan vi bruke beltene våre til å binde rundt dem”. Snart hadde guttene laget seg to digre bunter med kasseved og strevet seg tilbake til  fru Andersen. Hun og mannen hennes hadde flyttet fra nr. 16 og bodde nå i første etasje i 12ern med vindu ut mot gaten. Fru Andersen var fornøyd med leveransen og guttene ble 25 øre rikere. I morgen var det lørdag og kinotid. I går hadde de tjent 50 øre på å gå ærend for fru Pettersen i Bernt Ankers gate 10 og på å levere varer til to av kundene til  fru Foss i melkebutikken.  De manglet nå bare 25 øre til de to kinobillettene.

De sto i porten til 12ern og grublet litt over den økonomiske situasjonen. ”Skal vi stikke ned på torget?” foreslo Fritjof. ”Vi prøver” svarte Arne – og de løp av gårde.

De møtte Petter og Jan på vei hjemover med armene fulle. De hadde allerede sikret seg et par kunder i nr. 16. ”Dere er for seint ute” sa Petter, ”men prøv hos Rosa ved vannposten.”

Rosa var den snilleste på torget. Hun hadde nesten alltid et eller annet til gjengen fra Maribogata. De kvitterte ofte med å hjelpe henne med ærend eller andre små tjenester.

På Youngstorget var det oppbruddsstemning. De fleste bodene var demontert og spylingen av plassen var allerede i gang. Rosa holdt på med å lesse sakene sine opp i hestekjerra si. Guttene hjalp henne med de siste kassene av grønnsaker. ”Jeg har dessverre ikke noe til dere nå, men dere får vel få litt for hjelpen” sa hun og rakte fram en ti-øring. ”Tusen takk”. Arne og Fritjof dro hjemover – og manglet nå bare 15 øre til filmen om Ken Maynard og den hvite hesten. De fikk tid til en prat med Petter og Jan før de ble avbrutt av Fritjofs mamma: ”Nå er det middag”.

***

 Bulla.

Foreldrene våre var ikke så umulige å ha med å gjøre. De som manglet noen øre til 50-øringen fikk som regel det manglende av opphavet. Dermed kunne hele gjengen begi seg ned til Stortingsgata og Bulla.

Kinoen het egentlig Bulevard og var vårt faste tilholdssted på fem,ern hver lørdag. Det var som regel cowboyfilmer som ble vist her. Våre helter den gang var bl.a. Tom Mix, Ken Maynard eller Gene Autry. Alle hadde hester som kunne en masse triks. De var like populære som heltene som red på dem.

Køen av barn utenfor kinoen var lang som et vondt år. Det ble som regel utsolgt så vi måtte være ute i god tid. Det hendte nok at vi var for seint ute og ikke kom inn. Da sto det en frustrert flokk på 10-20 igjen på fortauet. Noen av dem var fra ”Vikagjengen”, noen fra ”Korsgatagutta”  også var det vi fra ”Marrbogjengen”. Vi fikk brynt oss litt på hverandre før vi ruslet hjemover igjen.  Det gikk ikke så hardt for seg som blant dagens ungdomsgjenger, men så var vi jo mye yngre.

På hjemveien etter å ha sett en cowboyfilm ”red” vi hjem og skjøt vilt rundt oss så det nesten røk av pekefingeren. Jeg var som regel Ken Maynard og Arne var Tom Mix. Skurkerollene var ikke så populære så vi skiftet om å spille dem. Så på lørdagskveldene etter kinotid var ikke Maribogata noe trygt sted. Da ”red” skurkegjengen gjennom gata med heltene hakk i hel. Det var skyting fra alle portrom til skurkene endelig ble overmannet og brakt til sheriffkontoret med fengselet – som regel bakgården i nr. 16.

Innimellom kom en Lyn Gordon-film. Det var datidens Sci-fi. Lyn Gordon og hans medhjelper professor Zarkov slåss mot den onde keiser Ming fra planeten Mongo som truet med å ødelegge Jorden. Kjæresten Gerd Arden var også med på eventyret. Hun var ikke særlig populær blant gutta – og det ble piping i salen hver gang hun klinte seg innpå Lyn. Etter en slik forestilling var den gamle lastebilen som sto utenfor verkstedet i nr. 14 omgjort til romskip – til vi ble jaget av verkseier Wilhelmsen.

I en periode med indianerfilmer fikk vi skaffet oss fargerike hodeplagg av fjær. Den sommeren var Songsvannsskogen et farlig sted å være om søndagene. Her herjet Røde Ulv (Arne) med sin stamme – Hjortefot (Bredo – han løp fortest av oss), Lille Bjørn (Jan – han var den minste), Hvite ørn (Petter- han var alltid så blek i huden), Store Hund (Pelle – han hadde en diger Labrador) og Falkøye (jeg så skarpest på lang avstand).

Vi lagde buer av seige einerbusker eller grangreiner, spikket piler og skjøt på innbilte fiender mellom busker og kratt. Det hendte også at vi tok på oss utstyret og herjet i Maribogata. En gang fanget vi Erling Larsen fra nr. 21. Han var ikke med i 6-mannsgjengen og ble dermed regnet som blekansikt. Vi bandt ham og festet ham til gjerdet bak søppelkassene i 12,ern. Så var det ut på jakt etter andre blekansikter. Vi ble imidlertid opptatt av et slagsmål blant noen uteliggere i parken ved Jakobs kirke. Politiet kom med Svarte-Marja og det hele var så vidt spennende at vi glemte Erling som sto og skrek bak søppelkassene. Han var etter hvert blitt befridd av noen i gården og løp gråtende hjem og sladret til foreldrene. Vi fikk et litt ubehagelig oppgjør med vårt eget opphav etter den affæren.

***

Skoleklokka skingret og elevene på Møllergata skole strømmet ut fra klasseværelsene. Fra A-klassen tok Fritjof, Arne Ernst og Frank Markus Sheer følge nedover Wilsesgate.  På hjørnet ved Møllergata der de skulle hver sin vei, spurte Markus om de ville komme hjem til ham å hjelpe ham med modellflyene han holdt på med.

”Jeg har fått tak i noen tegninger og har kjøpt inn balsatre, en spesiell type papir og lim” sa Markus. ”Flyet blir en halv meter langt og vi kan montere en strikkmotor i det”. Fritjof og Arne var egentlig ikke så interessert i modellfly, men det hørtes jo litt spennende ut så de sa de skulle komme etter at de hadde spist middag.

Noen timer seinere var de tre guttene i sving ved det store bordet i familien Sheers stue i Calmeyers gate. Markus var den selvskrevne leder og dirigerte de to andre med kapping av balsatre, liming av papir og montering av vinger og sideror. Entusiasmen til Markus smittet over på Fritjof og Arne.

”Kanskje vi kan prøve det i parken ved Jakobskirka” – sa Arne. ”Når det er ferdig altså”.

Markus ristet på hodet. ”Det er for mye trær og busker der – og Akerselva er heller ikke noen gunstig landingsplass hvis vi skulle være uheldige. Jeg vil heller foreslå Ekebergsletta. Den er stor og åpen og uten trær og busker.”

Guttene var akkurat ferdig med skroget og hadde satt på plass vingene da mor til Markus forkynte at nå var det på tide å avslutte prosjektet for kvelden. Hun smilte til Fritjof og Arne og ønsket dem velkommen igjen en annen kveld.

***

Vi fikk aldri fullført prosjektet.  Krigen kom og Markus – som var jøde - flyktet til Sverige. Han sendte meg brev og pakker med mat under psevdonymet Frank Aleksanderson. Han ble bl.a redaktør for et tidsskrift om modellfly noen år seinere. Like etter krigen kom han på besøk så jeg fikk takket ham for de kjærkomne brevene og pakkene.

Arne Ernst ble sjef i et mindre forlag som ga ut pocketbøker. I løpet av de 15 årene jeg jobbet med AKAN (alkoholister) var jeg oppom ham flere ganger og fikk bøker som jeg leverte til avrusningsstasjoner og andre institusjoner for alkoholikere.

***

Krigstider.

Like før krigen kom til Norge beordret myndighetene i Oslo at alle loft skulle ryddes. Man kunne gratis bli kvitt alt skrap og skrot ved rett og slett å plassere det på fortauet utenfor porten. Det varte ikke lenge før det lå digre hauger med alskens skrot på fortauene rundt i hele byen. Her kunne man finne alt fra store, brukte  møbler til klær og kjøkkentøy. Det var mange som benyttet anledningen – helst seint på kvelden – til å raske med seg noe de hadde bruk for. 

Det gikk rykter om at en mann hadde tilbudt myndighetene  å fjerne alt sammen gratis og at han hadde tjent seg en formue på å omsette det seinere.

Fra myndighetenes side var denne aksjonen et ledd i forberedelsene til en eventuell krig. Man ville rydde loft og kjellere slik at fluktveiene skulle være mest mulig klare dersom det falt bomber eller utbrøt brann. Veggene mellom bygningene i gatene ble fjernet på loft og i kjeller og erstattet med  provisorier som var lette å fjerne. Dermed kunne man  komme seg over i nabobygget uten å gå ut av huset. Dette var noe som ikke minst guttegjengen i Maribogata seinere benyttet seg av.

Det ble også gjennomført en del flyalarmøvelser – og alle hadde fått beskjed om hvor nærmeste tilfluktsrom var. Vårt lå i bygningen på hjørnet av Osterhausgata – rett overfor snekkerlageret. Det hersket en avventende, nervøs stemning i byen.

Så kom 9. april 1940. Jeg gikk til skolen – som vanlig. Den lå i Møllergata på hjørnet av Wilsesgate, bare tre minutters gange opp Bernt Ankers gate og rett rundt hjørnet. Her hersket en urolig stemning og det var ikke mange elever som hadde møtt opp. Ryktene som verserte om invasjon og skuddveksling lenger sør hadde skremt mange fra å gå ut. Litt seinere gikk den uhyggelige flyalarmen. Det var åpenbart ingen øvelse denne gangen. Like etter kom noen tyske fly tordnende over Oslo. Vi hørte noen fjerne drønn fra antiluftskytsene og mitraljøsesalver der vi satt i skolens tilfluktsrom.  Så ble det stille og vi ble sendt hjem. Litt seinere marsjerte tyske tropper på Karl Johan. Oslo var okkupert.

Dagen etter ble kalt ”panikkdagen”. Det gikk rykter om at engelske fly skulle bombe Oslo og byen måtte evakueres. Vi fikk beskjed om å gå til nr. 14 - der alt som fantes av kjøretøyer i nærheten var samlet utenfor. Jeg husker at jeg registrerte en buss, noen lastebiler og noen få privatbiler. Det var et virvar uten like. Noen gråt og andre bannet. Først ble barna stappet inn i bussen, så fulgte kvinner og eldre. Alle ble kjørt ut av byen til forskjellige destinasjoner. De som ikke fikk plass på noe kjøretøy måtte ta beina fatt. Pappa hadde nektet å bli med på ”sirkuset” – som han sa - og holdt seg hjemme i sin kjære lenestol med Morgenposten og kryssordet.

Jeg havnet i bussen sammen med Eva Porsbøll. Hun bodde i tredje etasje i forgården til nr. 12. Hun var et år eldre enn jeg og vi var gode venner. Jeg hadde ofte vært på besøk oppe hos familien Porsbøl – en mormonerfamilie med en drøss av barn hvorav Eva var den yngste. Nå satt vi der med en kriblende følelse i magen og kikket ut av bussvinduet. Det var folk over alt så bilene sneglet seg av gårde og tutet mens sjåførene skrek til folkemengden. Jeg så folk som sto på stigbrettet, en som lå på taket til en gammel Ford  og syklister som hadde slått kloa i baklemmen på en lastebil. Så fikk jeg øye på Aksel fra 10ern.  Han satt bakerst på et lasteplan og gråt i strie strømmer.

Eva og jeg havnet på en skole like utenfor Oslo – i Aker kommune som seinere ble innlemmet i Oslo. Her ble vi plassert i et klasserom på hver vår pult. Vi hadde ikke særlig ro på oss og var stadig borte ved vinduet og speidet i retning Oslo for å se om noe hendte. Jeg var nervøs for Pappa som var blitt igjen i byen.

Det ble sein kveld uten at vi kunne registrere at noe hadde hendt med byen. Vi fikk allikevel beskjed om at vi skulle bli over natten – og fikk servert melk og frukt. Dagen etter ble vi fraktet tilbake og jeg registrerte med stor lettelse at Maribogata var den samme som da vi dro – bare atskillig roligere.  Det hele hadde bare vært en stor bløff. Vi fikk høre at det var tyskerne som hadde satt ut ryktene for å få tømt byen da de skulle ta i mot et skip med døde og sårede tyskere som skulle fraktes til krematoriet og til sykehus. Vi fikk imidlertid aldri bekreftet om dette også bare var et løst rykte.

Mitt første møte med de tyske okkupantene skjedde i melkebutikken til Olga i Bernt Anker gate.

***

”Da møtes vi på hjørnet, da”. Arne, Fritjof og Bredo svingte inn i Maribogata etter endt skoletid. Hjørnet var i dette tilfelle utenfor Guldbakke i krysset Maribogata/Bernt Ankers gate. Her sto litt seinere de tre guttene og diskuterte planene for resten av ettermiddagen og kvelden. Det var tydelig vår i luften. Snøen var borte, en mild vind dro seg sakte gjennom gata og greide så vidt å virvle opp noen lette løvblad under det store kastanjetreet på plenen utenfor Borgerskolen. ”Skal vi spørre om vi kan dra bort i parken og sparke ball”, - sa Bredo - han hadde fått en fotball til jul og var ivrig etter å få brukt den. ”Vi får sikkert ikke lov”, - mente Fritjof.  Det var gått en uke etter ”panikkdagen” og foreldrene var fremdeles engstelig for hva som kunne skje i den okkuperte byen. Så guttene hadde fått streng beskjed om ikke å begi seg noe sted på egenhånd.

Fritjof fikk rett. De fikk ikke lov. Bredo hadde forsøkt seg med en nødløgn. Han sa at de andre hadde fått lov. Men han ble gjennomskuet. Fru Hetting-Olsen kjente godt både fru Ekelund og fru Hollie og visste at de andre ikke hadde fått lov til å bevege seg utenfor Maribogata. Det var nok bedre kommunikasjon mellom foreldrene enn det guttene ante.

De fant ut at de ville trøste seg med de gode napoleonskakene til Olga i melkebutikken i Bernt Ankers gate. I den lille butikken på fire kvadratmeter var det bare  en kunde da guttene kom inn. Det var den litt omfangsrike fru Andersen som guttene ofte hadde levert ved til og ellers gått ærend for. Samtalen mellom de to damene sluttet brått da Arne, Bredo og Fritjof kom inn. Fru Andersen nikket vennlig til guttene og sa henvendt til Olga: ”Jeg forteller mer seinere”. I det samme gikk døren opp og tre tyske soldater kom inn. Det ble trangt i butikken og en merkbar trykket stemning. De tre guttene hadde bare sett tyske soldater på avstand da de marsjerte gjennom Torggata rett som det var. Disse tre soldatene hadde åpenbart permisjon. De så avslappet og blide ut.

Fru Andersen snurpet munnen sammen til en strek, grep de to innpakkede Bayerne, stappet dem ned i handlevesken og strente ut. Olga så litt engstelig på de nye kundene. Tyskerne så smilende etter fru Andersen og nærmet seg disken. ”Guten tag”, sa den ene og fortsatte – ”schprechen Sie deutch?” Olga nikket, lett nervøs. ”Ja, aber nur ein bischen”. Guttene forsto ikke noe av dette og hadde helt glemt Napoleon og hans kaker. De stirret fascinert på soldatene som kjøpte fløte som de drakk på stedet og spiste kokesjokolade til!  Den ene tyskeren fikk krampelatter da han kikket bort på de tre små nordmennene  som sto der med munnen på vidt gap. Han sa noe til sine kamerater og alle brølte av latter da guttene forsvant ut døra som olja lyn.

”Så dere det, eller”, Arnes stemme var helt i fistel. ”De drakk fløte!” - ”..og spiste kokesjokolade”, tilføyde Fritjof. Dette var noe å fortelle de andre i gjengen.

Da de kom løpende opp rundt hjørnet til Maribogata, fikk de øye på et sabla oppstyr borte ved Borgerskolen på hjørnet av Osterhausgata. Det krydde av tyske militærbiler og tyske soldater med gevær og full utrustning. Utenfor nr. 21 sto pappaen til Petter sammen med noen andre voksne. De kunne fortelle at tyskerne hadde tatt Borgerskolen for å bruke den til forlegning for sine soldater.

Guttenes eventuelle planer for kvelden var drastisk endret. Snart var hele gjengen samlet. Fra sitt utsiktspunkt på hjørnet kunne de overvåke hvordan tyskerne marsjerte inn på skolegården og ble plassert i klasserommene i den store bygningen. Etter hvert kunne de se dem oppe i vinduene. Så ble den store lyskasteren montert utenfor inngangen til skolen – og to bevæpnede soldater tok plass ved siden av.

***

Akka.

Aksel kom fra Sverige i 5-årsalderen for å bo hos sin tante og onkel i nr. 10. Han hadde mistet sin mor. Hun døde etter å ha vært innlagt på et psykisk sanatorium i lengre tid. Aksel var tvilling og faren kunne ikke – eller ville ikke – ta vare på begge guttene. Dermed ble Aksel adoptert av onkelen i Oslo men broren Henning ble igjen hos faren i Sverige.

Aksel var litt mentalt tilbakestående og nokså uberegnelig i sin oppførsel. Han kalte seg selv Akka og hadde ellers et noe begrenset ordforråd – ofte litt vanskelig å forstå. Hans frustrasjon over ikke å bli forstått var nok noe av grunnen til hans til dels uheldige oppførsel. Han var dermed dårlig likt av barna i Maribogata – og ble ofte ertet – eller mobbet som det nå heter.

Jeg syns synd på Aksel og reagerte på at han ble så dårlig behandlet. Han ble med meg hjem etter hvert for å leke med alle bilene, bensinstasjonen og garasjen som jeg hadde fått av Doffen. Vi ble venner – og etter hvert som årene gikk ble han også med i gjengen av og til.

Av en eller annen grunn var Aksel en ”ulykkesfugl”. Han var alltid uheldig på ett eller annet vis. Utallige er historiene om hans eskapader. Her kommer noen av dem.

I det første krigsåret fikk verksstedeier Wilhelmsen i nr. 14 besøk av tyskerne som forlangte at han heretter bare skulle jobbe for dem. Det resulterte i at det alltid sto en rekke av tyske militærkjøretøyer langs fortauet på utsiden av nr. 14. Om kveldene – etter arbeidstid – lekte vi soldater og inntok kjøretøyene. Vi klatret rundt på svære lastebiler og tranporttrailere, satt bak rattet og ”kjørte” mot fienden.

Aksel var med og klatret som vi andre, men var så uheldig å falle ned fra en av de store bilene. Han ødela kneet, måtte på legevakta og fikk lagt gips på. Dermed kunne han ikke bøye det ene beinet – og gikk og løp med strakt bein. Etter et par måneders tid fikk han fjernet gipsen og kunne bøye beinet igjen. Dette hadde han åpenbart ikke fått med seg – så han fortsatte å gå og løpe med strakt bein. Det ble han selvfølgelig mobbet for.

Noe seinere ble han utsatt for en svært så urettferdig behandling. Det var vinter, mildvær og kram snø.

***

Seksmannsgjengen sto på hjørnet ved Laanes butikk i krysset Maribogata/Osterhausgata. På skrå litt oppe i Osterhausgata var inngangen til Borgerskolen der tyskerne hadde sin lyskaster og de  to bevæpnede vaktene. Det var ikke første gangen gjengen hadde ertet på seg vaktene ved borgerskolen. Guttene hadde som regel ingen problemer med å unnslippe de trege soldatene med sine tunge Mausere på slep. Når vaktene – alltid bare den ene av dem – kom løpende ned mot hjørnet, kunne guttene bare stikke inn i nr. 21, løpe opp på loftet eller ned i kjelleren – gjennom den provisoriske veggen mot nr. 16, videre over gjerdet til nr. 14, gjennom gårdsplassen, over gjerdet til nr. 12, opp på dotaket, over den lille muren mot Bernt Ankers gate 3 der eggelageret og kontoret til Sundafabrikken lå – og dermed var de langt unna den forfølgende soldaten uten å ha vært ute på gaten.

Denne gangen gikk det ikke så greit. Guttene hadde  samlet seg et lite lager av snøballer – og sendte en sverm av  de hvite prosjektilene mot de intetanende vaktene.

”Jeg traff den ene”, ropte Arne - ”midt i brystet”! ”..og jeg traff lyskaster,n”! Petter som nesten aldri traff noe hoppet av begeistring. Men i det samme skjedde noe uventet. En soldat som åpenbart hadde permisjon kom ruslende ut av porten. Han oppfattet med en gang situasjonen, kastet fra seg sigaretten og løp nedover mot guttene på hjørnet. Han hadde ikke det tunge geværet å drasse på så han kom i en atskillig større hastighet enn det guttene var vant til. Gjengen hadde derfor ikke sjangs til å stikke inn i noe portrom, men løp alt de kunne bortover Maribogata, rundet hjørnet ved Bernt Ankers gate med sikte på Torggata og Youngstorget der de kanskje kunne stikke seg bort i folkemengden.

I det gjengen runder hjørnet ved Bernt Ankers gate med tyskeren hakk i hel kommer Aksel ut fra Bernt Ankers gate 12 der han har besøkt en av sine fettere og fått med seg en pose poteter. Han ser guttene løpe forbi, tror at de leker et eller annet og begynner å løpe etter. Tyskeren som i det samme runder hjørnet oppfatter selvsagt Aksel som en av gjengen, tar ham igjen og griper ham i nakkeskinnet. ”Verdamte norwegishe kinder!”- skriker han og gir Aksel noen skikkelige ørefiker – så potetposen med innhold ble strødd utover gaten.. Gjengen stopper et øyeblikk på hjørnet ved Torggata og kikker oppover. Der ser de tyskeren gripe tak i Aksel og slår ham. ”Dæven” – utbryter Petter, ”han redda oss!” Så ser de tyskeren marsjerer tilbake og Aksel som står gråtende igjen midt i gata med potetene rundt seg. Han minner dem faktisk om Jesus – han som ofret seg for andres synder, om enn noe mer frivillig. De hadde jo alle gått på søndagsskolen.

***

Aksel ble jo vår helt etter denne episoden og fikk være med på mange av gjengens eskapader. Men han var jo en ”ulykkesfugl” og havnet stadig i uheldige situasjoner.

***

Høsten var kommet. Novembervinden fikk fart gjennom Maribogata og virvlet opp løvet fra kastanjetrærne ved Borgerskolen. Gjengen sto – som vanlig  - på hjørnet ved Guldbakke.

”Skal vi sjekke skuret på Mølla (Møllergaten skole)” sa Fritjof. ”Jeg har sett at de har plassert noen digre kasser der.”

Møllergata skole var en av de skolene som var overtatt av tyskerne, og gjengen fra Maribogata som alle var elever ved skolen, var svært interessert i alt som foregikk der. I krysset Osterhausgata/Møllergata var det et langt stakittgjerde inn mot skolegården. Til høyre lå regnværsskuret som tyskerne nå brukte som lager.

”Vi tar en titt”, sa Arne.  Fritjof som var gjengens organisator foreslo at Pelle skulle plasseres ved hjørnet til Wilsesgate – og dermed ha utsikt til hovedinngangen der vaktene sto – for å kunne varsle om vaktene rørte på deg. De andre skulle hoppe over muren til plenen som gikk rundt bygningen og forsere metallgjerdet som omkranset skolegården.

Den gulmalte skolebygningen var omkranset av en  area – en lysgrav – og en kort plen som endte i en mur ned mot Møllergata.

Pelle forsvant bortover mot Wilsesgate og resten av gjengen klatret opp muren, over plenen og videre over gjerdet og inn i skole gården. De løp over mot skuret. ”Det er jo bare sengetøy her” -  utbrøt Petter som hadde åpnet en av kassene. De andre kassene viste samme sørgelige resultat. I det samme lød et signal – en høy plystretone – fra Pelle. Det betydde at vaktene hadde begynt å røre på seg. ”Vi returnerer” – sa Fritjof og guttene løp mot gjerdet. Aksel – som hadde glemt at han kunne bøye kneet stavret i vei som sistemann. Gjengen hadde akkurat kommet seg over gjerdet, løpt over plenen og hoppet ned fra muren, da den tyske vakten kom rundt hjørnet løpende oppe på plenen. Aksel, som akkurat hadde kommet seg over gjerdet, så ingen annen mulighet enn å hoppe ned i lysgraven i håp om at tyskeren ikke hadde sett ham. Gjengen som stoppet på hjørnet til Osterhausgata kikket opp mot skolen. ”Hvor ble det av Aksel? - spurte Fritjof. ”Han bare forsvant” – svarte Petter. Da så de den tyske vakten rette geværet mot lysgraven og rope: ”Wer da!” Så kom en tynn, skjelvende skikkelse langsomt opp med hendene i været. ”Det er bare en norsk liten gutt, ikke skyt”. Aksel sto der, blek som et laken. Gjengen på hjørnet så forskrekket på den skremmende scenen med vakten og geværet som var rettet mot Aksel. Så fikk de se den tyske soldaten knakk sammen i latter, dro Aksel opp av lysgraven, ga ham et spark i baken og sendte han ned fra muren.  Soldaten brølte av latter hele veien tilbake til sin post ved hovedporten.

Aksel løp bort til hjørnet og ble tatt imot av gjengen som en helt – igjen.

***

 Aksel måtte gå på det vi den gang kalte ”særskole” på grunn av sine reduserte evner. Imidlertid skjedde det en gunstig utvikling. Han fikk et bedre språk, større ordforråd og hadde ikke særlig vanskeligheter med å uttrykke seg lenger. Han fikk en bra jobb på en fabrikk der han betjente en maskin som framstilte plastikkhylser til stikkontakter og lignende.

Han giftet seg med Berit - ei jente fra Bærum – fikk 4 barn og flyttet til Stockholm i nærheten av sin bror Henning.

Akka var kommet hjem igjen.

***

Fredrik.

Kerman i 3. etasje hadde en nevø – Fredrik Hurvitz– som bodde i Torggata. Han var på vår alder og var ofte oppe hos sin onkel og tante. Han var med oss når vi lekte eller slo ball i gata, men var ikke særlig populær. Han var upålitelig og litt for slu for oss. Litt ondskapsfull var han også. Han passet rett som var en liten illsint foxterrier. Da moret han seg med å pusse bikkja på oss og frydet seg over å se hvor redde vi ble.  Det var egentlig ikke så rart at han aldri fikk noen egentlige venner.

Fredrik ble nok ofte mobbet på skolen og andre steder fordi han var jøde. Det satte selvsagt sitt preg på ham og var nok noe av årsaken til at han utviklet sine dårlige egenskaper og ble hevngjerrig og ondskapsfull.

Han fikk dessverre en urettferdig hard skjebne. Under krigen ble han og familien tatt av tyskerne – og sammen med de andre jødene sendt til en av de mange konsentrasjonsleirene – dødsleirene. Her endte han i gasskammeret sammen med sin familie.

Fredrik kom aldri hjem igjen.

***

Det var en grå og kald høstkveld i 1942. Gjengen hadde tatt en tur til brygga og sett på hobbyfiskerne som sto på bryggekanten med lange bambusstenger i håp om at en eller annen makrell skulle bite på. Guttene fikk lov til å dra hit ned på betingelse at de gikk sammen og bare fulgte Møllergata til den gikk over i Kongensgate og så rett til brygga. Det var for øvrig like ved der fergene til Hovedøya gikk om sommeren.

” Se, han fikk en”, - Petter pekte lettere opphisset på en lang, tynn unggutt som var i ferd med å lande en liten pir. Det var ikke rare greiene, men i disse tider med økende mangel på mat var det ikke snakk om noe minstemål. Unggutten hadde en litt større pir fra før i fiskeveska si, men ellers kunne guttene konstatere at det ikke var særlig med fiskelykke til stede på brygga i kveld.

”Vi drar”, Jan hutret litt i vinden som var blitt litt surere. ”Kanskje vi skal stikke innom Bestefar og tigge noen sverd til krigen mot Korsgata i morgen”.

Gjengen løp hjemover. Det var ennå litt igjen av kvelden før de måtte inn. I Maribogata traff de Roald og Kjell. Kjell bodde i Osterhausgata 23 og var på Roalds alder – altså ca. 2år eldre enn Maribogjengen. Han tilhørte en annen gjeng – som Roald også hadde begynt å vanke sammen med.

”Korsgata kommer i morgen”, sa Fritjof. ”Blir dere med?” Kjell så på Roald som nikket: ”Klart det”.

 ”Vi skal inn til Bestefar og tigge stokker” - sa Jan. ”Vi blir med”. Kjell og Roald fulgte med gjengen inni bakgården til nr. 16 der Bestefar holdt til på sitt snekkerverksted.

”Oi, er det invasjon – igjen”. Den gamle snekkeren som gikk under navnet Bestefar så smilende på den mannsterke gjengen som invaderte snekkerverkstedet hans.  ”Vi skal i krig med Korsgata i morgen og trenger sverd og spyd”,  forklarte Fritjof. ”Vi håpet på at du hadde noe vi kunne få.”

”Jasså, skal dere krige”. Snekkeren sukket. ”Er det ikke nok med den krigen vi allerede har?” Han pekte på en haug med avskjær fra noen møbelplanker han holdt på med.

”Hvis dere absolutt skal slåss med ”fienden” fra Korsgata så kanskje dere finner noe dere kan bruke i den haugen.”

Guttene fant emner til både sverd og spyd i haugen til Bestefar og dro fornøyd av gårde etter kuppet. Nå var det imidlertid blitt så seint på kvelden at det var på tide å komme seg hjem til bistre mødre som var nøye på at de holdt tiden. Etter mørkets frambrudd var det helt forbudt å være ute. Særlig hvis det var måneskinn. Da var man nesten sikker på at flyalarmen gikk.

”Vi legger lageret i kjelleren til Fritjof og møtes der i morgen etter skoletid”, sa Arne. ”Ta med kniver så vi kan spikke til sverd og spyd.”

Litt seinere var lageret av trestokker vel forvart og gjengen vel hjemme.

Fritjof hadde akkurat pusset tennene over vasken i det lille kjøkkenet og skulle  gå til sengs da det dundret på døren. Ikke en vanlig banking, men en skikkelig dundring. Fru Ekelund skvatt til der hun holdt på med å rydde på plass oppvasken etter middagen – og åpnet døren. Utenfor sto to unge menn i naziuniform og en tysk soldat med gevær.

”Det er en jødefamilie i gården”, sa den ene nazisten, - ”hvor bor de?” Fru Ekelund ble litt forfjamset. Hun hadde egentlig  aldri tenkt på familien Kerman som jøder og drøyde derfor litt med svaret. ”Nå”, sa nazisten utålmodig. ”Vi vet at de bor her.”  ”Hvis det er Kerman De mener så bor de i tredje etasje.” Fru Ekelund så engstelig etter nazistene som bega seg opp trappen.

Gamle Ekelund, som var i ferd med å gå til sengs for dagen, ble irritert over den uhøflige måten den unge nazisten oppførte seg på og nærmet seg døren. Fru Ekelund som kjente sin manns temperament – han kunne tenne på et blunk, selv om det ikke skjedde så ofte nå på gamle dager – fikk roet ham ned.

Litt seinere kom nazistene ned igjen med herr og  fru Kerman på slep. Fru Ekelund hadde fremdeles døren åpen og fru Kerman ville inn å snakke med henne. ”Nei!” sa den ene nazisten strengt og dyttet fru Kerman unna. ”Jeg vil jo bare snakke med henne litt” – sa fru Kerman bønnfallende. ”Gå videre”, svarte nazisten bryskt. Da grep den tyske soldaten inn. ”Lassen Sie die frau herin gehen” – sa han kort. Nazistene torde åpenbart ikke protestere mot den tyske soldaten og fru Kerman fikk sin samtale med fru Ekelund. ”Vi ses nok aldri igjen”, var det siste hun sa før hun forsvant ut i natten eskortert av to norske nazister og en tysk soldat.

Fritjof hadde registret det hele fra sin utkikkspost bak mammas rygg. Han syns han hadde sett et glimt av forakt i øynene til den tyske soldaten da han grep inn overfor nazistene. I det hele tatt en scene han aldri kunne glemme.

***

 Noen år seinere - etter krigen - da jeg som 16-åring var ansatt som ”ekstrakontorist” ved Kemnerkontoret i Oslo, fikk jeg i oppdrag å plukke fram kontokortene til alle skattytere som var henrettet i tyske konsentrasjonsleire. Restskatten deres skulle slettes. Jeg fant navnene til Kerman, Hurvitz og flere andre jødefamilier vi kjente.  Mine tanker gikk til den snille familien Kerman – som aldri ville finne på å gjøre noen vondt – til Fredrik, som riktig nok ikke var særlig sympatisk, men som bare var en liten gutt. Da registrerte jeg – ikke hat – men en voldsom forakt mot tyskere. Den forakten har det vært vanskelig å bli kvitt.

***

Fra 1943 merket vi tydelig at det var mangel på mat. Tyskerne tappet landet for det meste. Svartebørsen florerte. Hadde man penger kunne man fremdeles skaffe seg det meste. Rasjoneringskortene sikret oss det aller nødvendigste, men i svært små porsjoner. Det var køer utenfor kjøttbutikker, fiskebutikker o.a.

***

Fritjof var spent. Han sto på Østbanestasjonen med ryggsekk og reisebevis. Han var blitt plukket ut blant elever som trengte et opphold på landet. Oslo Kommune hadde appellert til bønder over hele landet om å ta til seg et barn fra Oslo til et kortere eller lengre opphold. Det var alminnelig kjent at folk på landet hadde bedre tilgang til mat enn byboere.

Det var midt på vinteren – i begynnelsen av året og Fritjof  frøs litt trass i at han var godt kledd. Han hadde en navnelapp på brystet der det sto Randen, Lalm, Otta st. Det var navnet og adressen  til den familien som ville ta i mot ham. Han skulle med toget til Otta – der skulle han bli hentet. På toget var det flere barn som skulle av på andre stasjoner opp gjennom Gudbrandsdalen.

Borghild og Hans Randen sto på stasjonen – Otta – og ventet spent. De hadde et lite småbruk oppe i fjellsida ved Eidefossen. Hans jobbet halvtid på kolbruket i nærheten og de hadde ikke stort mer enn til å brødfø seg selv. Men hadde allikevel meldt seg som mottakere av et barn fra Oslo. En av grunnene var nok at de hadde fått beskjed av legen at de ikke kunne få barn – til Borghilds store sorg. Borghild gledet seg til å få et barn å stelle for. Hans var nok litt mer betenkt. En 13-års gutt var jo ikke akkurat det han ville forbinde med et lite barn. Men det var det de var blitt tilbudt fra Oslo - så da fikk det stå til – for Borghilds skyld.

Toget dampet inn på stasjonen. Røyken steg rett til værs i den vindstille vinterkvelden. Det var litt lummert, egentlig ikke direkte kaldt her oppe i Gudbrandsdalen, men heller et slags merkelig avventende drag i luften.

Fritjof kom seg ut på perrongen sammen med en flokk andre Oslo-barn som skulle til forskjellige destinasjoner oppover Ottadalen. Reiselederen sto på en pall og ropte opp navnene til barna og koblet dem sammen med vertene. Fritjof ble ropt opp, fikk en klem av Borghild og en klapp på skulderen av Hans. Han likte dem begge med en gang. Spenningen som hadde sittet i kroppen siden avreisen fra Oslo forsvant gradvis.

Borghild og Hans geleidet Fritjof bort til en buss som skulle ta dem videre opp gjennom Ottadalen. Det kom to gutter til som skulle på bussen sammen med sine verter. Fritjof hadde pratet med dem på toget oppover og de hadde håpet å komme i nærheten av hverandre. Han ble svært gla da Hans fortalte at de to skulle til hver sin gård i samme bygda som han og Borghild bodde i – Eidefossen.

 Borghild var svært pratsom på bussen og ville vite hvordan det var i Oslo, om de merket mye til krigen, hvordan tyskerne var osv. Fritjof var litt sjenert til å begynne med, men tødde opp etter hvert og fortalte livlig om hverdagen i hovedstaden.

Han fikk høre at de ikke merket noe annet til krigen her oppe enn at det var mangel på importerte matvarer, at de måtte registrere alt de dyrket, alle dyr de hadde, melde fra når de fikk kalver og lamm m.m. De hadde nesten ikke sett en tysker – bare noen kolonner nede på veien fra tid til annen.

Da de gikk av bussen 16 km fra Otta - ved Eidefossen – hadde vinden øket betraktelig og det snødde store, våte flak. De gikk over brua – som går over Otta-elva – og stavret seg oppover mot det lille småbruket som lå høyt oppe under fjellet. Det tok en halv time – og vinden bare økte. Da de endelig var oppe var Fritjof temmelig sliten og trøtt. Han hadde sittet på toget i over 8 timer og var også blitt temmelig sulten.

Det lille huset til Borghild og Hans besto av ett rom. Her var det kjøkken i en krok, soveplass i en annen, i den tredje kroken sto separatoren og kjerna – der de lagde fløte og smør. I den fjerde kroken var det satt opp en seng til gjesten fra Oslo. Det var trangt, men koselig.

Borghild vartet opp med lefse, setersmør, geitost, sylte  og melk. Fritjof åt og drakk til han nesten sprakk – til Borghilds store glede. Hans var utenfor flere ganger og kikket på været. Det så ut til å bli en skikkelig storm og han var bekymret. Det hadde gått snøras her før og nå lå det en stor snøskavl øverst oppe i fjellsida.

Hans kom inn etter en av sine mange turer utendørs. ”Jeg trur det blåser opp til skikkelig storm”, sa han til Borghild og la til – ”Det er åpenbart fare for ras. Du får ta med deg Fritjof og dra ned til Øvre Lykkja i natt”.

Øvre Lykkja var nærmeste nabo,  et litt større småbruk som lå et par hundre meter nedenfor. Her ble de to tatt i mot med åpne armer. Gunhild  – kona på bruket – ga Fritjof en klem. ”Nå har vi fått storfremmed fra selveste hovedstaden”, sa hun. Fritjof følte seg litt brydd, men likte Gunhild med en gang. Hun var åpenbart et varmt menneske. Han ble plassert i nærheten av den åpne peisen mens Gunhild og Borghild pratet sammen. Han hørte bruddstykker av den litt lavmælte samtalen. Gunhilds mann hadde gått opp for å prate med Hans. De var åpenbart bekymret for mulige snøras. Småbrukene lå utsatt til i den bratte fjellsida.

Fritjof var blitt temmelig søvnig av all maten og varmen fra peisen. Han var nærmest i halvsøvne da han ble puttet i seng.

Neste morgen våknet han av stor ståhei i stua. Han sto opp og gløttet på døra. Her så han Gunhild og mannen hennes, Borghild og Hans sitte ved kjøkkenbordet og diskutere høylytt.

Det hadde gått et stort ras i natt like ved bruket til Borghild og Hans. Raset hadde gått tett inntil stabburet og tatt med seg redskapsboden. Heldigvis sto huset og fjøset intakt.

Ved frokosten registrerte Fritjof at de brukte lefse i stedet for brød. Det smakte herlig. Melk kunne han drikke så mye han ville. Selv om han lengtet litt hjem – det var første gang han  var hjemmefra alene – var det ikke så verst her opp blant alle de fremmede og snille menneskene.

Så gikk alle sammen opp til småbruket til Borghild og Hans. Nå var det lyst og fint vintervær. Stormen hadde stilnet av i løpet av morgenen og himmelen var delvis blå. De hvite skyene hadde fremdeles litt fart på seg der oppe og åpenbarte sola innimellom. Fritjof kunne registrere at fjøset – som lå nederst – var helt intakt. Her bodde 6 sauer i den ene enden og tre kuer og en kalv i den andre. Så kom de til tunet der vedboden og hønsehuset lå. Hanen spankulerte rundt på tunet og passet på sitt harem på 8 koner. De hadde også kommet seg uskadde gjennom stormen. Selve huset lå på plass og like ovenfor lå stabburet. Bak stabburet hadde det stått en redskapsbod som også inneholdt en utedass. Det var borte. I stedet lå det en lang og bred renne med snø helt oppe fra fjellet og til langt nede i dalen.

Mannen til Gunhild og Hans bega seg nedover raset for å lete etter redskapene og fruene gikk inn i huset. Fritjof ble overlatt til seg selv og benyttet anledningen til å besøke fjøset. Han hadde aldri vært så nære kuer før. Han kunne huske første gangen han så en ku på Hadeland en gang. Han hadde jo bare sett hester – de som trakk alle slags vogner i byen. Han syns den gang at  kua var den rareste hesten han hadde sett.

De tre kuene – Dagros, Litago og Rosa som sto i hver sin bås – rautet og var litt urolige over å få en fremmed i fjøset, men kalven slikket på handa hans. I rommet ved siden av sto sauene i en felles binge. De trykket seg litt engstelig sammen først, men våget seg så seinere bort for å hilse. Det luktet litt sterkt i fjøset, syntes Fritjof og det var godt å komme ut i frisk luft igjen.

Hanen var litt skeptisk og Fritjof våget seg ikke for nære til å begynne med, men etter hvert ble de gode venner – takket være litt bestikkelser i form av korn – og han kunne bli fast egghenter i den uka han var der.

***

Jeg hadde det fint hos Borghild og Hans.  De var de fattigste småbrukerne i bygda, men hadde allikevel råd til å dele maten sin med en sulten Oslo-gutt. De to storgårdene i bygda syns vel at de for skams skyld ikke kunne være dårligere så de hadde tatt til seg en gutt hver. Det var de to guttene jeg var blitt kjent med på toget. Vi hadde mye moro sammen med de andre guttene i bygda. Vi ble en gjeng på 8 – og det var åpenbart stas å ha tre Oslo-gutter på besøk.

Jeg ble invitert tilbake til Borghild og Hans i påsken og seinere flere ganger både sommer og vinter. De to andre Osloguttene så jeg ikke mer til. Storgårdene syns vel de hadde strukket seg langt nok med en ukes opphold.

***

Tyskerne innførte til dels kraftige restriksjoner når det gjaldt forskjellige organisasjoner virksomhet. Bl.a. ble det i fagbevegelsen innsatt ”kommissærer” som ledere for forbundene. Men de religiøse forsamlingene fikk være i fred. Det førte bl.a. til at den alltid aktive og nysgjerrige 6-mannsgjengen fra Maribogata var innom nesten alle de forskjellige ”menighetene” som fantes. Foruten den nesten obligatoriske søndagsskolen fantes Saron like i nærheten av skolen, Filadelfia lå et stykke unna, men her var det alltid så fin musikk og sang, Betlehem lå nederst i vår egen gate – her var det også mye musikk og sang. Familien Porsbøl som bodde i tredje etasje i 12,ern var mormoner. Eva – som jeg har nevnt tidligere – inviterte meg med på en fest i deres forsamling som het ”Kristi kirke av siste dagers hellige”. De holdt til i Osterhausgata – altså rett rundt hjørnet. Her var det liv og røre. De danset, sang og hadde det gøy. De virket på mange måter litt mer ”løsslupne” enn de andre forsamlingene jeg hadde besøkt. Jeg forsto det slik at de hadde sine røtter i USA, nærmere bestemt staten Utah som jo er kjent for å være mormonerstaten. På denne festen hadde de besøk nettopp fra Utah, en norskamerikaner som var blitt værende i Norge da krigen kom. Jeg kom i prat med  den ca. 50-årige, livlige norskamerikaneren. Den samtalen satte dype spor i min 14-årige sjel.

***

 Bredo og Fritjof var på vei hjem fra skolen. Tyskerne hadde besatt Møllergata skole, så de var henvist til et lokale i Deickmanske bibliotek på Hammersborg. Skoleveien var blitt 5 minutter lengre.

”Du ser så tankefull ut” – sa Bredo. Han var ikke vant til at den livlige kameraten var så tyst.

”Jeg var på fest hos mormonerne i går” - svarte Fritjof, som om det skulle være noen forklaring.

”Ja, å så?” – Bredo syns åpenbart  ikke dette var noe tilfredsstillende svar.

”Tror du at det finns noen gud?”

Bredo ble litt overrasket over dette spørsmålet og svarte nærmest automatisk: ”Ja selvfølgelig gjør jeg det – gjør ikke du?”

Fritjof ristet på hodet. ”Jeg har alltid sett på kristendommen som en hver annen religion. Vi har jo lest  om den norrøne religionen – med Odin, Tor og Balder, vi har lest om grekernes og romernes guder. Vi har alltid fått høre at historiene om dem bare var myter. Det ville jo være nokså logisk å anta at jødenes religion – som vi har adoptert – også var basert på myter. Jeg har alltid sett på Gud på samme måten som på Odin, Neptun, Zevs, Jupiter og Julenissen – altså en som ikke finnes i virkeligheten, men som det er greit å ha som et symbol som det kan være hyggelig å ha en del tradisjoner omkring.”

Bredo visste ikke riktig hva han skulle si til denne – litt filosofiske – utredningen. Han hadde jo aldri – som de fleste andre – tenkt så mye over det, bare fulgt med i den alminnelige, folkelige tradisjonen.

Fritjof fortsatte: ”Da jeg var hos mormonene i går, kom jeg i prat med en norskamerikaner. I løpet av samtalen forsto jeg at han var hellig overbevist om at det fantes en gud og at den oppfatningen var det mange som delte. Et voksent menneske mente altså for fullt alvor at det virkelig fantes en gud et eller annet sted – som fulgte med i hva hvert enkelt menneske foretok seg - og til og med hørte på alle de bønnene som ble bedt! Jeg fikk et skikkelig sjokk!”

Bredo visste ikke riktig hva han skulle si, men syns vel han måtte komme med et eller annet motargument.

”Men vi skal jo konfirmeres til neste år. Hvordan vil du stille deg til det?”

”Det er jo tradisjon. For meg har det ingen annen betydning.” – lød svaret.

***

Det var faktisk et sjokk for meg å oppdage at voksne mennesker virkelig trodde at det fantes en gud der oppe som fulgte med i alt hva vi foretok oss. Jeg hadde alltid forestilt meg at det var noe som var beregnet på barn – ja, akkurat som julenissen. Etter å ha snakket med pappa om dette, ble jeg litt beroliget. Han trodde i alle fall ikke på slikt sludder. Men han ga uttrykk for at enkelte mennesker nok hadde behov for å lulle seg inn i forestillingen om at det fantes en kjærlig fader som passet på dem – og som de kunne komme til etter at deres jordiske liv var over. Han lærte meg å ha respekt for andre menneskers tro.

***

Det daglige livet til guttegjengen i Maribogata ble ikke så voldsomt berørt av krigen og tyskernes tilstedeværelse. Etter hvert ble vi vant til å se dem i bybildet og det var egentlig bare når de ble provosert at de kunne være ubehagelige mot oss. Noen direkte farlig situasjon oppsto sjelden. Det var verre med de voksne, noen ble arrestert for å ha deltatt i motstandsbevegelsen – de kunne bli skutt, satt i fengsel eller sendt til konsentrasjonsleire, noen ble arrestert og gjennomgikk harde forhør før de ble sluppet fri igjen – og alle jøder ble jo sendt til gasskamrene i konsentrasjonsleirene og ble drept der.

De første som ble skutt ved standrett av tyskerne var to tillitsmenn fra fagbevegelsen – Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. Det skjedde i september 1941. Tyskerne hadde innført rasjonering på melk – en halv liter pr. person. Dette førte til en omfattende melkestreik og Terboven – den tyske øverstkommanderende i Norge – ble rasende og innførte unntakstilstand. Bevegelsesfriheten o.a. ble sterkt strammet inn og den som satte seg imot, ble stilt for stamrett. Det betydde som regel dødsstraff ved skyting.

Vi i gjengen var selvsagt ikke helt uberørt av det som skjedde rundt oss – og hatet til nazistene og okkupantene ble holdt levende. Men ellers gikk vi på skole som vanlig – bare i andre lokaliteter ettersom tyskerne hadde annektert skolen vår - og vi lekte i gata og i parken. Kinobesøkene fortsatte, men etter hvert ble det forbud mot utenlandske filmer – unntatt svenske. Så i stedet for Ken Maynard, Gene Autry, Tom Mix, Lyn Gordon og Hjortefot ble det Edvard Person, Elof Arle, Adolf Jahr, Nils Poppe, Åke Søderblom, Stig Järrel m.fl.  

Vi var ikke helt fornøyd med det nye repertoaret, men alternativet var å snike seg inn på tyske filmer – og det var heller ikke å foretrekke. Tyskerne hadde imidlertid noen flotte sang- og musikkfilmer med Heinz Ruhman og Marika Røck.

Et annet fenomen som dukket opp var tyskerhorene. En del norske jenter lot seg besnære av de stramme tyske soldatene. Noen ble forelsket og fikk barn med en tysker. Disse barna – tyskerungene – ble dårlig behandlet etter krigen. Noen av tyskertøsene lot seg kjøpe for sigaretter, mat eller andre ting som vi ikke hadde, men som de tyske soldatene hadde tilgang til. Felles for dem  var at de ble foraktet av alle.

***

Hele 6-mannsgjengen var samlet på Guldbakkehjørnet. Denne gangen forsterket med Roald og Kjell. Det var like etter nyttår og litt småkaldt. Det lå et hardstampa snødekke på gater og fortau. Det var dårlig strødd og temmelig glatt.

Guttene kjedet seg. Det var ennå en time før de måtte inn – og de fordrev tiden med å konkurrere om hvem som kunne treffe høyest opp på snekkergården med en snøball. Det lå hauger av snø langs med fortauskantene så det var nok med  ammunisjon å ta av.

Ut fra porten i nr. 16 kom et par. Det var en tysk offiser og ei jente som bodde på hybel hos Pettersen  i 2. etasje i bakgården. Hun hadde ofte tyskere på besøk. De kom nå gående midt i gata bortover mot guttegjengen.

I det de passerer mumler Kjell halvhøyt: ”Tyskertøs!”

Jenta hører det og rykker til. Tyskeren bøyer seg mot henne og de veksler noen ord. De sakker litt på farten og offiseren kaster et olmt blikk på gjengen. Så går de videre.

Roald kan ikke dy seg. Han hadde en snøball i handa – som egentlig var tilegnet snekkergården, men nå suste den i stedet mot paret – og traff tyskeren rett i nakken – 20 meter borte.

Tyskeren bråstopper og holder på å falle på det glatte føret mens han snur seg mot gjengen og roper: ”Verdamte kinder”. Så drar han opp pistolen – en Luger – og sikter mot guttene. Han tar ladegrep mens 8 bleke gutter står skrekkslagne og stirrer på våpenet. Etter noen sekunder – for guttene lange som år – hever han armen, skyter et skudd opp i luften og setter Lugeren i hylsteret. Så ler han høyt, griper tak i jenta og paret rusler videre til de forsvinner rundt hjørnet ved Henrik Ibsens gate.

Tilbake står en gjeng med heftig hjertebank.

***

Under mørkleggingen – som det het – var det forbudt å ha på noe lys som kunne sive ut fra leiligheter o.a. Det betydde at i overskyete netter og når månen ikke viste seg var det helt mørkt i byen. Formålet fra tyskernes side var jo at engelske angrepsfly skulle ha vanskeligheter med å treffe sine mål.

Det var imidlertid tillatt for sivilbefolkningen å ha med seg lommelykt med et svakt blått lys når de var ute under mørkleggingsperiodene.

På vinteren hendte det ofte at folk bestilte en hel favn ved i stedet for i sekkevis. Det ble billigere, men da ble lasset lempet av på fortauet utenfor gården. Eieren fikk ikke alltid ryddet det bort med en gang og da ble det ofte liggende over natten. I mørketiden var vedhaugen umulig å få øye på – selv i lommelyktenes svake blåskjær. Derfor hadde myndighetene bestemt at det skulle plasseres store hvite papirark på alle sider av vedlasset. De virket som refleks og man kunne dermed unngå å havne blant vedkubbene når man var ute på natten.  

***

På hjørnet ved  Laanes forretning sto gjengen og kikket over mot de tyske vaktene utenfor Borgerskolen. Like bak dem – utenfor nr. 21 - lå en anselig haug av vedtre. Det var høst og litt råkaldt. Nesten  all snøen var forsvunnet og det lå bare igjen noen snøklatter her og der  og små hauger av strøsand i rennesteinen.

Det var seint på kvelden, overskyet vær og stummende mørkt. Nedover Osterhausgata kom en ung jente med sin lommelykt med svakt blålys. Lyskasteren utenfor Borgerskolen ble tent og fulgte jenta et stykke nedover gaten mens det lød lystige plystresignaler fra vaktene. Jenta følte seg åpenbart brydd og småløp forbi hjørnet og videre nedover.

Latteren fra de tyske vaktene nådde guttegjengen som nå hadde fått registrert nøyaktig hvor vaktene sto. De hadde fått skrapet sammen noen snøballer som nå suste mot tyskerne. Som vanlig kom en av vaktene løpende ned mot hjørnet mens guttene rundet vedlasset der de hadde fjernet de hvite lappene. Imidlertid hadde tyskeren en lykt med seg, men han så allikevel vedhaugen for sent og havnet midt oppi kubbene. Lykten fòr opp  i en bue, havnet ute i gata og slukket. Guttene som sto og tittet ut fra porten i nr. 16 hørte hvordan tyskeren bannet høylytt der han kravlet seg ut av vedlasset.

***

Etter denne episoden fikk vaktene ved Borgerskolen være i fred for oss. Vi registrerte at det ofte ved siden av de to væpnede vaktene sto en soldat uten gevær - og dessuten hadde gleden ved å mobbe tyskerne dabbet av.

***

Gatekamper.

Det fantes en mengde gjenger i Oslo både før og under krigen. De kan ikke sammenlignes med de gjengene som nå herjer i hovedstaden. Det var svært sjelden at gjengene ble forbundet med noe kriminelt. De var mer opptatt av å hakke på hverandre – og i den forbindelse kunne det selvsagt hende at det kunne forekomme mindre hærverk. Et annet typisk trekk var at det bare var gutter med i gjengene.
Gjengen i Maribogata hadde to ”hovedfiender” – Korsgata og Vika.

***

Pelle og Jan kom løpende opp fra Youngstorget og inn i 12,ern. Inne i gården traff de Fritjofs mamma som holdt på å henge opp nyvasket tøy på snorene som var trukket over gårdsplassen.  ”Er Fritjof inne?” ”Han sitter der,” svarte fru Ekelund og pekte på den innerste av de mange dodørene.  ”Nå er gjengen fra Korsgata på torget igjen!” – Pelle og Jan ropte til Fritjof som akkurat da gjorde seg ferdig.

Maribogjengen regnet Youngstorget som en av sine domener og likte ikke inntrengere som var med på å redusere deres egne muligheter til å samle rester fra torghandlernes  boder ved torgtidens slutt.

De tre guttene løp rundt i de andre gårdene og samlet sammen resten av gjengen. Nå var det ikke bare de vanlige 6 som ble samlet, men alle tilgjengelige gutter i gata. De fikk også med seg Roald og Kjell fra den eldre gjengen. Det var ca. 8 -10 gutter som hastet ned til torget. Denne gangen uten ”våpen”.

”Vent litt!”- ropte Fritjof. ”Nå er klokka så mye over 3 at de kanskje er på vei hjem. Vi går ned Osterhausgata og går bortover Torggata mot torget – så treffer vi dem kanskje på veien.”

De andre var enige og gjengen endret kurs. ..og riktig nok.. . Like rundt hjørnet ved apoteket traff de på 4 gutter fra Korsgata som bar på grønnsaker de hadde fått av torghandlerne. Da de fikk øye på Maribogjengen bråsnudde de og løp tilbake mot torget. Litt lenger bort kom ytterligere tre Korsgatagutter.

Ved Torggata Bad – på andre siden av gaten var det en stor byggeplass som var inngjerdet. Alle sju fra Korsgata klatret over gjerdet og tok sikte på gjerdet ned mot Storgata. Maribogjengen var raskt etter og greide å dele Korsgatagjengen i to. Fire av Korsgataguttene forsvant over gjerdet og ble borte rundt hjørnet ved Storgata.

”Hvor ble det av de andre tre?” Arne så seg forundret rundt på den store tomta. Her sto store anleggsmaskiner, et lagerskur, en provisorisk utedass og en stor kran. ”De har sikkert gjemt seg i skuret” – mente Pelle  - og han og et par andre gikk for å sjekke. De fant ingen.

”De er her” – ropte Roald. Han og Kjell hadde sjekket utedassen og registrert at den var låst fra innsiden. Hele gjengen samlet seg og Fritjof ropte: ”Kom ut og overgi dere – hvis vi får grønnsakene får dere fritt gå hjem”.  Intet svar. Det var umulig å se gjennom de tette plankene i den provisoriske doen, men flere mente at de hadde hørt lyder innefra. Dessuten var den jo stengt fra innsiden.

Konklusjonen var grei. ”Vi velter dassen!”

Gjengen dyttet dermed hele utedassen over ende. Det ble nok mer dramatisk enn det Maribogjengen hadde forutsett. Doen sprakk og planker, ekskrementer og tre illeluktende Korsgatagutter lå spredt utover tomta.

”Er dere blitt helt gærne!” De tre ”fiendene” skrek i fistel. ”Jævla vestkantsnobb. Dette skal hevnes!” – lød den siste hilsen før de forsvant over gjerdet mot Storgata.

Tilbake sto en litt tafatt Maribogjeng. Virkningen av angrepet på dassen var atskillig mer dramatisk enn de hadde regnet med. ”Fy fankern som det lukter!” Roald holdt seg for nesen mens han ruslet bort til gjerdet mot Torggata. ”Dette blir det bråk av.”

Noen voksne som hadde vært vitne til begivenhetene ytret seg forarget over nåtidens ungdom og mumlet noe om  politiet som aldri var til stede når det trengtes.

Maribogjengen klatret over gjerdet og løp raskt hjemover. Tilbake lå en ødelagt utedass og en del grønnsaker blandet med brukkne planker og ekskrementer.

***

”Vestkantsnobb” var et skjellsord som Korsgatagjengen ofte brukte når de omtalte oss. Maribogata lå riktig nok på ”feil side” av Akerselva – altså på vestsiden – men å betegne innvånerne i denne gata for vestskantsnobb var en gedigen overdrivelse.

Vikagjengen var nok litt tøffere enn guttene fra Korsgata. De var flere også. Det kunne gå litt hardt for seg når vi væpnet til tennene med stokker, pinner (sverd) og små sandposer tørnet sammen med Vikagjengen i nærheten av Vestbanestasjonen. Som regel ble vi jaget på flukt av den langt mektigere ”hæren” fra Vika. De kom jo fra mange forskjellige gater i Vikaområdet der det krydde av unger i alle aldre. Men vi hadde det gøy!

Etter hvert ble vi faktisk venner med Korsgatagjengen og fant en felles ”fiende” i Vikagjengen. Vi ble mer jevnbyrdige og klarte å drive Vikaguttene til retrett i atskillig flere ”slag” enn før.

***

På rottejakt.

Rotteplagen var stor i sentrum av byen – og helsemyndighetene proklamerte at de ville betale 25 øre for hver rottehale som ble levert inn til Helserådet. Dette var jo gode nyheter for oss som straks så muligheten til en ny inntektskilde.

***

Det kom et kjølig vinddrag gjennom porten til 12,ern. Vinteren var i anmarsj, men det hadde hittil – i begynnelsen av november – ikke kommet noe snø. Petter, Aksel og Fritjof sto inne på gården og planla kveldens framstøt mot rottene. De hadde nettopp fått høre at en rottehale var verd 25 øre.

”Vi står vakt ved rottehullet i gjerdet bak søplekassene” – foreslo Petter, ”og så bruker vi en murstein til å drepe rotta med”.

Fritjof var litt skeptisk. ”Rotta kommer til å lukte at vi står der”. Etter en kort tenkepause fortsatte han: ”Men vi kan legge ut noe som rottene liker foran hullet”.

I det samme kom Arne  - som bodde i fjerde etasje - ned trappa i porten og fikk øye på guttene inne i gården. Han ble satt inn i situasjonen og jaktfeberen meldte seg straks. ”Jeg stikker opp etter balltreet mitt” – sa han og  forsvant opp trappa igjen.

Fritjof – som bodde i første etasje i bakgården – stakk inn på kjøkkenet etter en kniv. Han kom ut med en diger forskjærkniv. Imens hadde de andre rottet litt i haugen av murstein, sementrester og annet skrot som gårdeier Wilhelmsen hadde plassert i en krok på gårdsplassen. Det var  rester etter diverse reparasjonsarbeider på de gamle gårds-bygningene.

Arne kom ned med sitt splitter nye balltre. Han hadde ønsket seg det til bursdagen etter at det gamle var blitt beslaglagt av ”vår” patruljerende konstabel en gang vi slo ball i gata. Noen som bodde i første etasje i nr. 16 hadde klaget etter at vi en gang hadde truffet vindusruta med ballen. Da hadde konstabelen lagt ned veto mot ballslåing i gata. Vi gjenopptok imidlertid aktiviteten, men satte en vakt ved Guldbakkehjørnet. Når den vandrende politimannen rundet hjørnet så han bare en fredelig gjeng som satt på trappa til melkebutikken eller kastet ”på stikka”.

Det fantes to aktuelle rottehull som egnet seg for jakten. Det ene var i kjellerlemmen der rottene nylig hadde gnagd et nytt hull ved siden av det gamle som Ekelund hadde slått en blikkplate over. Det andre hullet befant seg altså bak søplekassene i gjerdet inn mot Bernt Ankers gate 10.

”Skylledunken” som sto ved siden av de ordinære søplekassene inneholdt potetskrell og annet – ofte litt illeluktende – matrester som en bonde kom og hentet. Han kokte det hele til en grøt som han matet grisene sine med. Her fant guttene noe som kunne brukes som åte for rottene.

Fritjof ble plassert ved kjellerlemmen væpnet med en murstein. Arne sto ved hullet bak søppelkassene. Han hadde balltreet i høyre handa og forskjærkniven i den venstre. De andre sto i porten og fulgte spent med.

Etter en tid ropte Petter fra porten: ”Hvor blir det av rottene?”  ”Hysj, hysj!” – sa Arne og Fritjof i kor, og Fritjof la til:  ”Du skremmer dem vekk. Vi må være helt stille.”

Det ble kaldt å stå stille så lenge og Arne – som ikke hadde votter på – frøs på hendene. Han la fra seg balltreet på en søppelkasse, stakk kniven under armen og begynte å gni hendene mot hverandre. I det samme tittet en rotte ut av hullet. Den kjente lukten av den fristende åten, men våget seg ikke ut med en gang. Arne sto dørgende stille. Han kunne ikke bøye seg etter balltreet. Da ville rotta åpenbart forsvinne. Han lirket forsiktig kniven ut av armkroken og sto ferdig med høyrehanda hevet. Rotta våget seg bort til åtet og Arne slo til med den digre kniven. Han bommet imidlertid på rotta, men traff halerota. Rotta forsvant, men halen lå igjen.

De andre guttene jublet og samlet seg rundt jegeren og hans bytte. ”Jeg fikk jo ikke drept rotta,” - sa Arne litt mismodig. ”Men det er jo halen de betaler for og den har vi jo,” – sa Petter fornøyd. ”Tosk,” – sa Fritjof. ”Det er selvsagt den drepte rotta de betaler for. Halen skal jo bare være et bevis for at man har drept ei rotte.”

Guttene diskuterte dilemmaet en stund før de fant ut at de allikevel ville levere halen og få 25 øre. De ville jo gjenoppta jakten flere kvelder framover og da kanskje de tok knekken på den haleløse rotta – og samvittigheten ville bli ren igjen.  …og det skjedde faktisk!

***

Harry Kohn var en av Doffens kamerater. Han var  middels høy, kraftig bygd og hadde et uslitelig humør. Som barn hadde han fått en sykdom i ryggen som gjorde at han i lengre tid måtte gå med jernkorsett for å holde seg oppreist. Jernkorsettet gjorde at det var svært tungt å puste. Dermed hadde han utviklet en enorm lungekapasitet – noe som faktisk reddet livet hans en gang på tur i Østmarka.

Ulsrudvannet ligger like nedenfor Østmarkseteren og var et fristende turmål. Det var ikke noe særlig stort vann, men hadde fine omgivelser og var vel egnet til å bade i. Flotte, hvite vannliljer dekorerte vannflaten flere steder. De var forbundet med bunnen med lange, slanke og seige stengler.

På en av våre mange turer til Ulsrudvannet var Harry med. Han likte å dykke – og en gang hadde han rotet seg borti stenglene til vannliljene og satt fullstendig fast. Vi som var på land begynte å bli engstelige ettersom minuttene gikk og Harry ikke dukket opp. Endelig så vi Harry,s hode bryte vannflaten. Han hadde greid å slite seg fri fra de seige stenglene. Da hadde det gått så lang tid at en med normal lungekapasitet ville ha druknet.

 Harry var svært kreativ og hadde mange interesser.  Han bodde i Bernt Ankers gate 8 og hadde vindu ut mot bakgården. Han hadde en 8mm filmframviser – og til stor glede for gatas unger viste han tegnefilmer på den store, hvite flaten til bygningen rett overfor vinduet sitt.

Harry hadde også et luftgevær.

***

Rottekrigen fortsatte i 12,ern, men med stadig dårligere resultat – sett fra guttenes synspunkt. Det virket som om rottene hadde gjennomskuet strategien – og antakelig luktet at det sto en gutt på vakt ved rottehullene.

”Vi må finne en annen måte å fange rottene på.” – Fritjof slengte mursteinen tilbake til Wilhelmsens skrothaug.

Arne som sto med balltreet sitt ved rottehullet bak søppelkassene var enig. ”Kanskje vi kunne sette opp noen feller”. Petter ristet på hodet. ”Det har de forsøkt i nr. 21 hos meg, men etter en eneste rottefangst gikk det ikke flere i fellene. De må være jævlig smarte de små dyra”.

Fritjof fikk en ide. ”Han kameraten til bruttern, Harry – han har jo et luftgevær. Kanskje han kunne hjelpe oss.”

Siden Harry var kameraten til Doffen, bror til Fritjof, ble det Fritjof som fikk oppdraget å kontakte Harry.

Neste kveld sto Harry på vakt i porten inn til gårdsplassen i 12,ern. Gjengen sto spent bak ham. De hadde lagt ut åte både ved søppelkassene og ved hullet i kjellerlemmen.

”Se der” – Arne pekte opphisset på kjellerlemmen. Et rottehode tittet forsiktig fram. Harry gjorde seg klar med geværet som var ladet med hagl. I det samme kommer Martha Knudsen ut fra oppgangen i bakgården. Hun ser litt forskrekket bort på geværet og gjengen bakom. Hun blir straks beroliget av Fritjof som forklarer at de er på rottejakt. Hun skynder seg bort til søppelkassen, kaster ned en pose og forsvinner raskt inn igjen. Litt seinere titter rottehodet opp igjen og Harry har nedlagt sin første rotte.

Kveldens fangst ble tre rotter – en uten hale. Fortjenesten ble dermed 50 øre som Harry med et smil overlot til guttegjengen.

***

Vi registrerte etter hvert at det ikke var de samme soldatene som bodde på skolene våre hele tiden. Det skjedde et skifte fra tid til annen. De som flyttet inn bar ofte preg av å være temmelig slitne og sultne. Men vi så ikke så ofte tyskere i butikkene lenger. Der var det jo nesten ikke noe mat å få, alltid lange køer for å få de tildelte rasjonene på rasjoneringskortene. Det var absolutt ingen fleip at så fort noen så en kø utenfor en butikk så stilte man seg i køen nesten uansett hva man kunne få i den andre enden.

Tyskerne fikk sine egne rasjoner brakt direkte til skolene de bodde på. Antakelig var dette soldater som kom fra en eller annen front og som skulle hvile seg og ”fetes opp” til ny innsats.

 I 1943 skjedde det noe på Borgerskolen. Tyskerne forlot skolen og den ble stående tom – noen dager.

***

Det var juni måned og eksamenstider for elevene fra Møllergata skole – som nå holdt til på Deichmanske bibliotek på Hammersborg. Den store lesesalen ble flittig brukt av elever som pugget på harde livet. 

Bredo og Fritjof som gikk i samme klasse, satt ved et bord og hørte hverandre i geografi og historie. Det var de svakeste fagene hos dem begge. De var nettopp ferdig med eksamen i tysk og det hadde vært bedrøvelige greier – delvis selvforskyldt. Det var en stilltiende overenskomst blant alle elevene at tysk skulle boikottes. Det var ikke så lett å late som om de var dårligere i tysk enn det de egentlig var. Tysklæreren Gassner – som for  øvrig var tysker – hadde prentet inn kasi og preposisjoner med ekte tysk grundighet. De ble sittende for ever: Aus, auser, bei, binnen entgegen, gegenüber…..An, auf, hinter, hin….Durch, für, gegen….

Allikevel ble tyskkarakterene så vidt dårlige i klassen at Gassner tydelig ga uttrykk for at her var det sabotasje på ferde. Det fikk imidlertid intet etterspill.

Bredo og Fritjof ruslet hjemover forbi Krist Kirkegård i Møllergata, ned Bernt Ankers gate og inn i Maribogata. På hjørnet ved Osterhausgata så de en tropp tyskere oppstilt. Litt etter marsjerte de av gårde.

De løp bort til hjørnet der Petter og Jan sto og så på begivenhetene.

”Nå er det skifte av okkupanter  igjen” – sa Petter. ”Snart kommer neste ladning”.

Men skolen var faktisk tom da guttene litt seinere samles etter middag. Det var fristende å ta en liten rekognosering. De ruslet inn på skolegården. Her var det helt tomt og stille. Imidlertid var alle dørene låst så de kom ikke inn i skolebygningen.

Plutselig hørtes taktfaste skritt utenfor hovedporten. Så noen høye kommandorop.

”Dægern” – utbrøt Petter, ”nå er vi fanga!”

Guttene var ille ute. I hovedporten sto den tyske patruljen og det nyttet ikke å komme usett over sprinkelgjerdet til Maribogata. Redningen ble gjerdet mot Jess Carlsens gate. De løp alt de orket og greide akkurat å komme seg over gjerdet da den lille patruljen kom inn på skolegården.

Da guttene litt seinere våget seg nedover Osterhausgata, var to vaktposter og en lyskaster allerede på plass ved inngangen. Dagen etter var også de nye leieboerne på plass.

***

Kontora A/S.

På høsten 1943 begynte jeg på handelslinjen på framhaldsskolen. Klassen hadde tilhold i et lokale på Universitet på Karl Johans gate. Jeg kunne faktisk skryte av at jeg gikk på Universitetet.

Interessen for bokføring, handelsregning og skjemaer og blanketter av alle slag ble vekket. Jeg fikk 6-mannsgjengen med på å opprette KONTORA A/S. Det skulle være et dekknavn for en hemmelig klubb.

Pappa,n til Petter jobbet på et setteri der de støpte teksten til bøker og lignende i bly. Han lagde stempler til oss. Vi fikk et med KONTORA A/S og et med vårt eget navn hver.

Nå skrev vi brev med kryptisk innhold til hverandre. Vi lagde koder som bare vi forsto og snek oss til å levere brevene usett. Hver av oss hadde sin hemmelige ”postkasse” – eller brevene ble rett og slett puttet i dørsprekken.

Det var gøy en periode, men etter hvert som folkeskolens 7 år var unnagjort og diverse fortsettelsesskoler krevde sitt, ble mye av barndommens leker ikke så morsomme lenger. Vi følte vel kanskje at vi var på vei til å bli ”voksne”.
Det siste krigsåret 1944 ble en litt hardere påkjenning bl.a. på grunn av den store matmangelen. Vi var alltid sultne  – og  var stadig på jakt etter mat. Jeg syklet til Hadeland med Pappas tobakkrasjon og fikk vekslet inn i poteter. Jeg visste heldigvis hvor de tyske vaktpostene sto og greide å omgå dem. En av mine kamerater jobbet ekstra på eggelageret i Bernt Ankers gate og greide å smugle ut noen egg som jeg fikk kjøpt for 1 krone pr. stykk.

Ellers var vi litt heldige da presten i Svenskekirken på Hammersborg  hadde registrert pappa som svenske – og dermed fikk vi svenskepakker med mat. I tillegg var mamma en utmerket kokke – og kunne nærmest ”trylle” smakfulle retter av et nokså skrint utgangspunkt. Vi var nok ikke blant de som hadde det verst.

Doffen og familien rømte til Sverige. De kom i kontakt med en grenselos som med den snart 2-år gamle Per i ryggsekken ledet dem over grensen til Sverige. De ble i Falun til freden kom i mai året etter.

Marrbogjengen var nå blitt 14-15 år og hadde tatt skolearbeidet litt mer alvorlig. Det var ikke lenger så morsomt å erte tyskere. Vi registrerte nok litt mer av hva som foregikk rundt oss, og så litt mer alvorlig på situasjonen enn det vi hadde gjort før.

Roald kom – litt opphisset – og banket på døra. ”Er Fritjof inne?” Mamma åpnet og svarte at han nå var visergutt for fru Foss som drev melkebutikken i nr. 16. Roald løp bort til melkebutikken der Fritjof akkurat kom tilbake etter et ærend.

”Jeg har noe jeg må vise deg!” Roald virket uvanlig urolig der han knuget en pakke under armen og dro Fritjof med seg inn i bakgården i nr. 16. ”Jeg har fått tak i et krystallapparat!” Han hvisket nesten og så seg urolig rundt mens han pakket opp. Det var en 10 x 20 cm treplate med noen elektriske komponenter påmontert. ”Jeg fant det i kjellerboden. Fatteren hadde det med seg da vi flyttet hit. Vi mangler bare batteri og hørelurer.” Fritjof ble begeistret. Det var ikke så lenge siden han hadde lest om krystallapparater på lesesalen på biblioteket der de gikk på skole etter at tyskerne hadde okkupert Møllergata skole. Han hadde fortalt om det til guttegjengen – og Roald mente at han hadde sett et hjemme på vestlandet. Nå hadde han rotet rundt i kjellerboden og faktisk funnet det! Han turte ikke fortelle det til fatter`n for det var jo forbudt å ha radio av noe slag.

***

De tyske okkupantene ønsket ikke at befolkningen skulle ha adgang til nyheter som kunne inneholde negative opplysninger om tyskernes krigføring. Derfor hadde de beslaglagt alle radioapparater i hele landet. Hvis noen ble oppdaget med en radio, ble de straffet. Krystallapparatet var en liten radio som ble drevet med batteri. Man søkte med en slags nål på en krystall til man fikk inn en stasjon som man kunne lytte på gjennom hørelurer.

***

”Vi går ned til skraphandleren,” sa Fritjof” – han har sikkert noen gamle hørelurer som vi kan få billig.” En stund seinere var guttene i besittelse av en gammel, men brukbar hørelur. Et lommelyktbatteri var heller ikke vanskelig å få tak i – og den lille radioen var klar til bruk. ”Vi tør ikke fortelle dette til noen”, sa Roald. ”Enig”, svarte Fritjof. ”Vi prøver det på loftet i 12`ern.

Litt seinere lå de to på magen opp på loftet med hver sin del av høreluren på øret mens Fritjof søkte på krystallen med den lille nålen. Det skrapet og suste, men de fikk ikke inn noen kanaler. ”Kanskje antennen er for liten”, mente Fritjof. ”Vi prøver å feste den til loftsluka” De fikk omsider festet den slik at den rakk litt ut i det fri – og etter en stunds fornyet søking fikk de plutselig høre et signal: bom, bom, bom – bom!  Litt etter kom stemmen til Øksnevad: ”Dette er London!” Deretter fulgte en del nyheter som bl.a. fortalte om nederlag for tyskerne på mange fronter. Guttene trodde nesten ikke sine egne ører, men ble samtidig faktisk litt redde for hva de hadde fått til. De turte ikke ha apparatet lenger og Roald plasserte det tilbake til kjellerboden. Først etter at freden kom ble historien fortalt til resten av gjengen.

***

Våren 1945 var full av rykter. Man merket at noe var i gjære. Stadige forflytninger ut og inn av soldater på skolene.  Det var en slags nervøs stemning over alt.

***

Arne og Fritjof sto i portrommet i 12,ern i begynnelsen av mai og så på en tysk kolonne som marsjerte gjennom gaten. De sang ikke slik de alltid  pleide å gjøre når de marsjerte i gatene.

”Det er noe som skjer”, sa Arne. ”Kanskje er det fred.”

*****