Over there…

Tutta, Doffen og Fritjof reiser til Amerika i 1981.
-----------------------

Da Pappa (Gustav Adolf Ekelund) ble enkemann ble han alene med 6 barn – 1 gutt og 5 jenter - Victor, Ragna, Martha, Gerda, Hildegard og Ruth (Lotten). Det var ikke lett for en mann å være alenepappa på den tiden. Det var svært vanskelige tider i Norge - og Amerika var jo mulighetenes land. Så i løpet av 1910-20-årene dro alle barna til Amerika. De reiste til forskjellige tider, under forskjellige forutsetninger – og til forskjellige skjebner. Men de satte spor etter seg. Familien vokste – nye generasjoner kom til.

Hjemme i Norge giftet Pappa seg på nytt og fikk flere barn – to sønner og en datter – Adolf (Doffen), Valborg (Tutta), Fritjof og en adoptivsønn Hagbart (Dinty). Ca. 60 år etter at de første barna dro til Amerika fulgte tre av det neste kullet i deres spor – riktig nok bare på en måneds besøk.

Høsten 1980 ble det bestemt at Tutta, Doffen og Fritjof skulle besøke familien i USA. Det var søster Hildegard og hennes familie i staten Washington som ville vi skulle komme til dem. Vi reiste på billigste måte - og pass, visum m.m. ble ordnet gjennom Nordmannsforbundet. Reisen varte fra 25. juni til 22. juli 1981.
Her følger Fritjofs notater:

Torsdag, 25. juni 1981:
Ken, Asbjørn og Morten fulgte oss til Gardermoen. Her var som vanlig et yrende liv. Vi hadde god tid til innsjekking så vi slappet av med smørbrød og kaffe – brus til Morten. Så tok vi farvel med dem – og gikk gjennom innsjekkingen. Etter et besøk i Taxfree ble vi plassert i et langt og trangt fly – som tok 174 passasjerer.

Vi fikk lunsj to ganger under reisen av en hyggelig betjening – og slappet av innimellom med en drink. På utsiden var det tåke så vi så ingenting den veien. Etter 2 ½ time mellomlandet vi på Islands Keflavik flyplass. Jeg hadde glemt å kjøpe dias-film, men på flyplassen fikk jeg heldigvis kjøpt det jeg trengte. Ekspeditøren snakket faktisk norsk!

Under den 11 ½ times videre flytur til Seattle var det ikke stort annet å gjøre enn å slappe av, kikke litt på konglomeratet av medpassasjerer, lese litt og forsøke å ta en blund – noe som ikke var så lett i det trange flysetet.

Omsider landet vi i Seattle – litt støle og stive. Her ble vi møtt av noen spreke 80-åringer - Hildegard, Lotten, Mabel og hennes mann Gene. Jeg så min søster Hildegard for første gang. Lotten hadde jo vært på besøk i Norge tidligere. De andre søsknene har jeg bare sett på bilder. Det samme gjelder vel for Tutta, men Doffen har jo vært i Amerika flere ganger under sin sjømannstid.

Så dro vi i kø – det var rushtid – til Mabel og Gene,s hjem. Her fikk vi en alle tiders velkomst. Tutta ble plassert på et gjesterom sammen med Lotten - og Doffen og jeg fikk en stor Caravan til disposisjon.

Ut på kvelden kom Leona, Roy, Ginny og Henry (Hank). Roy hadde med seg trekkspillet sitt. Et knappespill med svensk system – akkurat som mitt - som jeg fikk låne. Det ble mye musikk den kvelden. Mabel hadde også et orgel som jeg trakterte etter hvert.

”Muffin” (Bolla) – en søt liten puddel ruslet omkring og snuste på de nye gjestene og var tydelig tilfreds med all oppmerksomheten den fikk.

Det trivelige huset til Mabel og Gene kunne nesten sammenlignes med et galleri. Her fantes en mengde samlinger – fra skjeer og vaser til bilder og våpen. Hagen var full av nisser og dverger, vindmøller og fuglekasser – og et badebasseng. Gene hadde en samling motorsykler foruten våpensamlingen. Inne i stua hadde han en radiosender som han stort sett brukte til å prate med sine mange venner – spesielt de i ”våpenklubben”. I den klubben hadde medlemmene kallenavn. Gene het ”Muselloader” og Mabel het ”Powderhorn”. (Muskedunder og krutthorn.)

Vi hadde vært våkne i 26 timer da vi endelig fikk lagt oss – temmelig døgnville. Vi dro hjemmefra kl. 12.3o og var framme samme dag kl. 15.oo! Vi hadde brukt nesten 12 timer på de to og en halv timene. I Norge ligger vi 9 timer foran Washington. Var vi plutselig blitt 9 timer yngre??

Fredag, 26. juni -81:
Fremdeles litt døgnvill opp til en litt sein frokost. Vi dro bort til Ginny og Hank. De bor ikke så langt unna. Her hilste vi på sønnen Dick og hans to barn Audry og Erik.

Hank har musikkinstrumenter til et fullt band i stua. Bl.a. et fantastisk orgel som han kunne koble trekkspillet til. Han spiller pianotrekkspill. Det ble ordnet en gitar som jeg fikk låne. Dermed ble det litt musikk – før vi ruslet rundt ute på den store tomta. Her fantes bl.a. en fin grønnsakhage.

Om kvelden dro vi til Normanna Hall der Hank har fast spillejobb. I kveld spilte han sammen med sin sønn Don. De hadde også en ganske god vokalist med seg. Det ble en livlig kveld i denne norske klubben. Vi hilste på mange som enten kom fra Norge eller hadde slekt derfra. Sangeren var fra Fredrikstad, en 64-åring – som så ut som 50 – kom opprinnelig fra Møre og Romsdal. En annen trivelig kar var fra Steinkjær. Vi fikk høre mange norske dialekter – med litt amerikansk sleng.
Jeg fant ut at det måtte være noe spesielt med atmosfæren i denne klubben. Alle virket mye yngre enn de var – og alle danset! Norske valser og amerikanske fellesdanser om hverandre. Tippoldemor Hildegard og Lotten svingte seg som spreke ungdommer. Jeg danset i tur og orden med Tutta, Hildegard, Lotten, Mabel og Ginny. Vi kom ikke i køy før kl. 03.30.

Lørdag, 27. juni – 81:
Dagen startet litt trøtt – etter gårsdagens dansefest. Men så kom Leona med en bil vi fikk låne. En 9 år gammel Dodge med automatgir. Den så ut som den var kjøpt i går – helt strøken.

Så ble det en tur til Snohomish – en liten by i nærheten. Doffen hadde vært her 4 ganger før så han visste veien og ble dermed sjåfør. Jeg kjøpte sandaler – og opplevde skikkelig amerikansk service. Da jeg kom innenfor døren til butikken, kom en ekspeditør straks bort til meg og sa at han skulle ta seg av meg så fort han hadde ekspedert kunden han var opptatt med!

Vi skulle også ha frimerker og dro til postkontoret. Det var stengt på lørdagen og til overmål hang det en plakat på utsiden som forkynte: NO STAMPS. De solgte ikke frimerker på postkontoret! Vi fikk forklaringen seinere.

Så gikk vi innom ”Fred, s Taverna” for litt forfriskninger før vi satte kursen hjemover igjen.

I dag hilste vi på Hank,s datter Marion. En flott jente med et strålende smil. Hun spilte trekkspill som sin far.

Seinere kom Mabel,s datter og hennes mann innom. Hun het Tahikki eller noe lignende.

Vi har det godt hos Mabel og Gene. Hildegard bor jo her også nå og hun er en utmerket kokke. Vekta går stadig oppover hos samtlige gjester. Gene er en sympatisk, sjenerøs og snill mann. Vi stortrives.

Det ble tidlig sengetid i dag. Doffen og jeg ruslet opp til caravanen – og sovnet med en gang. Tutta og Lotten ligger og skravler og ler halve natten.

Søndag, 28. juni -81:
Roy tok med seg Doffen og meg på en tur opp i fjellene som omkranset området vi befant oss i. Han ville prøve fiskelykken. Det ble først en times tur i trucken – gjennom småsteder med koselige hus og hager – et konglomerat av hustyper, farger og størrelser. Butikker og serveringssteder holdt åpent – selv på søndager.

Så kom vi inn i skogen – tett og frodig som en urskog. Fjellene rykket nærmere. Noen av dem hadde snø på toppen og med trær like under. Antakelig var det en høyere skoggrense her enn hjemme i gamlelandet.

Elva vi kom fram til viste seg å være litt for vannrik for et gunstig fiske. Men vi fikk i alle fall et par ørret av stekestørrelse – så vidt et bevis på aktiv fisking.
Roy ville prøve en annen elv – og Doffen var sjåfør videre. Men det hjalp ikke. Her var det også for stor vannføring for tiden. Vi dro hjemover.
Det var jeg som kjørte på tilbaketuren. De øvrige fiskerne ville ha en øl på veien hjem. Vi stoppet ved en trivelig veikro. En gammel mann puttet en mynt på en Jukeboks som spilte ”Livet i Finnskogene”. Det var visstnok en prosedyre den gamle mannen stadig gjentok. ”De blir litt ”koko” av å leve alene her ute i skogen” – var Roy,s kommentar.

Så var vi tilbake hos Mabel igjen. Gene tok meg med på en motorsykkeltur. Jeg satt bakpå, men så ble jeg plassert på ”førersetet” og Roy tok en annen av sine mange sykler. Det var første gang jeg kjørte en så stor motorsykkel – og følte meg nok litt usikker. Vi dro innover mot Snohomish. På veien kjørte vi gjennom(!) et Redwood-tre. Det var faktisk laget en liten vei tvers gjennom stammen på det digre treet. På tilbakeveien byttet vi sykler. Jeg følte meg litt mer komfortabel med det litt mindre, men mer handterbare kjøretøyet.

På kvelden kom Gene,s bror og hans kone innom for å hilse på.

Mandag, 29. juni -81:
Hank vekket oss kl. 08.oo og serverte kaffe i kjøkkenet. Etter frokost dro Tutta og Ginny til Everett for å handle i et stort magasin – The Mall – der de også skulle spise lunsj.

Hank, Doffen og jeg dro til Snohomish – med meg som sjåfør i Dodgen. Jeg handlet skrivepapir, konvolutter m.m. Doffen dro til postkontoret som nå var åpent. Han pekte på plakaten som fortalte at de ikke solgte frimerker lenger – og spurte om det var riktig. Ekspeditrisen så litt rart på han og svarte at jo, det stemte. Doffen spurte da hva han skulle gjøre med postkort som skulle til Norge. Da smilte ekspeditrisen stort og sa at frimerker hadde de selvfølgelig. Det som sto på plakaten gjaldt ”sosiale matlapper”. Ja, ja - noen språkproblemer må vi nok finne oss i.

..og a pro pos mat. Vi trenger i alle fall ingen matlapper. Jeg registrerte at jeg hadde gått opp to kilo i vekt. Vi får jo bare god mat – og mye. Fortsetter det slik blir det atskillig flere kilo nordmenn som reiser hjem enn det som kom.

Vi prøvde å treffe Marion på hennes arbeidsplass, men hun var ute til lunsj. Dermed dro vi tilbake til Hank,s place. Jeg fant faktisk veien tilbake ganske greit, men det var jo litt uvant å kjøre en bil med automatgir.

Hjemme hos Hank fikk jeg beskjed om å synge inn en del sanger på bånd. Hank demonstrerte sitt fantastiske kombi-trekkspill-orgel. Det låt som et helt orkester. Så ble det kaffe og Ginni,s gulrotkake på kjøkkenet.

Ginny og Tutta kom tilbake etter en hyggelig butikkrunde – og en kjempelunsj på en kinarestaurant. De fikk med seg restene i en boks!

Med hensyn til språket hendte det at det gikk litt i surr for oss. Vi blandet nok engelsk og norsk rett som det var – og det hendte at Tutta, Doffen og jeg snakket engelsk med hverandre. Lotten snakket jo norsk – og de fleste av de andre forsto jo mange norske ord. Vi trøstet oss med at forvirringen nok kom av at vi var på andre siden av kloden – og gikk med bena opp og hodet ned i forhold til hva vi var vant til.

Hjemme hos Mabel ventet en smakfull spagettirett.

Lotten er rene komikeren. Hun underholder hele selskapet med morsomme historier – full av humor og selvironi. Hildegard pusler om oss hele tiden og sørger for at vi har det bra. Hun fortalte bl.a. at hun dro til Amerika i 1914 – altså for 67 år siden. Hun husker godt at pappa talte på møter i Folkets hus. Den gang bodde de først i Keysersgate 2 der hun ble født – og seinere i Bernt Ankers gate 10 – på 3 rom og kjøkken.

Vi sitter ute i patioen og spiser vannmelon. Jeg så en kolibri - ”Hummingbird” - for første gang. Fikk en vindmølle av Gene – som han hadde laget selv.
TV,n i stua hadde 4 kanaler å velge på. Gene irriterte seg over alle reklameinnslagene som stadig dukket opp i alle program. Han innrømmet imidlertid at enkelte program var så dårlige at de elendige reklameinnslagene faktisk kunne fortone seg som reine lyspunkter.

Tirsdag, 30. juni -81:
I dag er Mabel på diett-møte. Hun slanker seg gjennom en klubb der de må betale mulkt for hvert pund de legger på seg.

Doffen og jeg tok en tur til Snohomish. Jeg kjøpte et par opptakskassetter. Tenkte å få Hildegard og Lottens historie – og Hanks musikk på bånd. Det småregnet litt og ble litt kjøligere. Men vi skal ikke klage for vi har hatt strålende sol siden vi kom. Vi tok en pizza med øl til lunsj.

Snohomish er en liten stille og rolig by – grunnlagt i 1859 – samme år som Pappa ble født. Den ligger i et gammelt indianerområde. Hanks far Amund Hellerud kalte seg Olson her i Amerika. Han eide mye land – så når Hank overtok, solgte han en del etter hvert. Boing kom hit med flyproduksjon og flere innflyttere. Dermed ble det etterspørsel etter boligtomter.

Ginny bød på kalkunmiddag m/tilbehør. Det ble rene julemiddagen. Så fulgte sang og musikk. Hank kunne nesten alle norske sanger fra før krigen. Leona og Roy kom og begge sønnene til Hank samt Audry og Erik. Audry hadde tatt med to venninner for at de skulle få høre meg synge, sa hun. Det var jo ganske smigrende. I løpet av kvelden fikk vi høre at kona til Don ventet barn i september. Jeg fikk også spilt inn en samtale med Hildegard og Lotten i løpet av kvelden.

Så var det dans. Hank på trekkspill, Ginny på batteri (!) og jeg på gitar. Resten av forsamlingen danset.

Onsdag, 1. juli -81:
Vi ble møtt med fuglesang og flott vær denne onsdagen. En rusten hane lot seg høre i nabolaget. Vi ordnet oss en kopp svart kaffe. Dermed var vi forholdsvis våkne under frokosten.

Jeg hadde ordnet meg med en roquefortost, noe som Gene mente ikke var mat for mennesker. Han mobbet meg stadig med ”dette forferdelige muggpålegget”. Jeg fikk imidlertid en alliert i Muffin – hans egen hund. Den spiste en god bit av osten, men Gene erklærte at det var av pur høflighet mot meg som var gjest i huset.

Lotten klaget over vondt i munnen og Gene ordnet tannlegetime til kl. 12.00.

Mabel fant fram bruksanvisningen til orgelet slik at jeg lettere kunne finne fram til de forskjellige klangvirkningene – og dermed skape litt variasjoner.

Så var det lunsj i patioen hos Ginny og Hank. Røkt østers, sardiner fra Norge og vannmelon. Hank holder på med å spille inn kassetter til meg. Han finner stadig
fram til gamle norske innspillinger fra etterkrigstiden – som jeg aldri har hørt før.

Gene inviterte til skyteøvelser i hagen. Han hadde en anselig samling av våpen. Doffen og jeg fikk prøve et munnladningsgevær, en magnum 44 kaliber armecolt og en 22 kaliber pistol. Resultatet ble så som så. Doffen mistet hørselen i flere timer og var dermed lykkelig uvitende om hva folket rundt ham pratet om.
Jeg prøvde svømmebassenget. Det var kalt og friskt. Så ble det soling og avslapping i hagen – og en lesestund på senga før dagen var slutt.

Torsdag 2. juli:
En ny strålende solskinnsdag. Muffin dukket ikke opp til frokost – og Gene påsto at det var av frykt for å bli matet med min roquefort.

Mabel syslet med å lage blomsterpotteopphengere til oss. Hun er åpenbart flink med hendene.

Så ble det en shoppingtur til Everett. Mabel skulle bl.a. ha mer materiale til de flotte blomsterholderne hun laget.

På veien passerte vi store bondegårder med sine karakteristiske låvebygninger - og fikk se både kuer og bøfler. Vi stoppet ved et hus der de hadde satt ut en hel del eiendeler til salgs. Det var bøker, klær, barneleker, en gammel lenestol og mye mer. Slike ”Yards Sale” var ganske vanlig fikk vi høre. Vi var også innom et stort varemagasin ”The Mall” – der de hadde alt mellom himmel og jord. Det var litt billigere enn i Norge. Jeg prøvde meg på en ”Hot Dog” til 95 cent – ca 6 kroner og altså litt dyrere enn hjemme. Den smakte det samme – kanskje litt ”hottere”. Jeg kjøpte et sett Walkie-talkie til Morten..

Vel hjemme hos Mabel og Gene igjen tok jeg en dukkert i poolen. Det smakte godt med en avkjøling i det stekende solskinnet. Doffen holdt seg i skyggen, Tutta holdt ut en liten stund i solen. Det var en ekte sommerstemning med ca 25 grader, fuglesang og insektssumming.

Lotten – som er vant til det varme klimaet i Florida går allikevel og småfryser rett som det er, men i dag måtte hun innrømme at det var varmt.

Vi har faktisk vært her en uke nå og føler ekte feriestemning her vi holder til i hagen og soler oss, bader og leser. Gene farer forbi med hjelm og tar fram en av sine mange motorsykler. Han skal antakelig på et raskt ærend et eller annet sted.

Noen rødbrystede robins inspiserer ivrig kirsebærtreet i håp om at det ennå skulle henge noe igjen. Et svalepar krangler litt utenfor redet oppunder mønet. I slike stunder er det godt å bare være til.

Lotten kom for å knipse noen bilder – og jeg la meg til tørk under kirsebærtrærne etter et besøk i bassenget. Jeg hadde skaffet meg en Science Fiction-bok av Robert Heinlein. Det luktet sterkt honning fra en stor kaprifolium like ved. Fuglene sang og hanen i nabolaget galte i vilden sky – den var visst litt ”out of time”, men den var ikke fullt så rusten i målet lengre. Antakelig hadde den trent seg opp.

Så kom et signal om at vi skulle dra inn til en kinesisk restaurant for å spise middag kl. 18.oo. Jeg vasket håret og dro bort for å varsle Doffen om at det var 40 minutter igjen til avgang. Han lå og halvsov og leste. Han påsto at han fremdeles hadde en syngende lyd inne i hodet etter skyteøvelsene – så nå hørte han bare det han ville høre. Magnum 44 hadde tydeligvis satt sine spor i trommehinnene.

China Doll svarte til navnet. Kinesisk stil på alt. En koselig plass i nærheten av Everett.

Isvann og te sto allerede på bordet – og Mabel hadde sin favorittrett klar – friterte kjempereker og ribbebiter i sursøt saus. Lotten hadde ikke særlig appetitt sa hun, og bestilte en mindre omfattende rett – trodde hun. Når maten kom, fikk vi det store lasset på tallerkenene. Lotten fikk den største porsjonen av alle! Det fikk ikke plass på tallerkenen så hun fikk maten på et digert fat ved siden av. Hun så litt fortvilet ut der hun gikk løs på den digre porsjonen. Etter å ha spist lenge og vel kunne hun ikke se at det hadde minket noe særlig på fatet. Hun fikk med seg resten i en ”dog bag”.

Vi andre - som hadde fulgt Mabels valg av mat – kunne konstatere at det smakte forbausende godt. Det var bl.a. en omfattende samling av sterkt krydder på bordet. Mabel smakte på sennepen og måtte stikke tunga ned i vannglasset etterpå.

Restauranten var godt besøkt og det ble en hyggelig middagsstund akkompagnert av et surr av stemmer rundt oss.

Vi dro innom Ginny og Hank på tilbaketuren. Det var en fin kveld. Sola holdt seg oppe til ca. 20.oo. I hagen grodde grønnsakene og potetriset så fort at vi nesten kunne se det. Erik viste sine golfkunster sammen med pappa Dick – og Lotten viste dem noen ”tricks”. Hun hadde jo lang erfaring med golfchampions.
Det ble litt kjøligere etter at sola gikk ned så vi trakk inn til kaffe og prat. Erik viste stolt fram en stor ørret som pappa Dick hadde fanget samme morgen. Jeg ble invitert til en fisketur i morgen tidlig kl. 05.00!

Fredag, 3. juli:
Presis kl. 05.oo kom Dick, Don og Erik og plukket meg opp for en fisketur. Vi dro gjennom et trivelig landskap med små tettsteder (byer) og oppover gjennom en dal med en stor elv. Naturen var ikke ulik Gudbrandsdalen i Norge. Vi prøvde fiskelykken flere steder oppover elven, men det var bare Erik som lykkes med å fange en stor ørret.

Ved et stort vann der elven startet lå en fiskeyngel-oppdrettsstasjon. Her var det store kummer med ørret- og lakseyngel. De ble matet opp til en viss størrelse og så sluppet ut i elva. Det var mange håpefulle som sto med sine stenger ganske tett på hverandre i den øvre delen av elva. Jeg registrerte at de fleste brukte kreps som agn. Jeg fikk tatt noen fine bilder av elva og oppdrettsstasjonen.

På tilbakeveien spiste vi frokost i en av de små byene. Trivelig, godt og billig.

Så fulgte en varm formiddag i hagen. Tutta badet, Lotten fotograferte og jeg skrev på loggen. Doffen var ute med Hank et eller annet sted.

Vi skulle på rodeo denne ettermiddagen – en begivenhet vi hadde sett fram til. Klokka nærmet seg 15.oo og vi ventet bare på Hank og Doffen. En telefonoppringing fra Hank forteller at de er på vei. De har vært innom i Monroe – ½ times kjøring – og hilst på en gammel svenske – Gus – som Doffen kjente fra før. Her hadde de spist røkelaks og hatt en hyggelig pratstund med den gamle svensken. Monroe er for øvrig en typisk ”svenskeby”.

På veien ned mot Sedro Wolley dro vi gjennom Clear Lake der Gene`s slekt først slo seg ned før de dro til Nebraska. Gene forteller at en av hans tanter ble født underveis på den reisen. Slekta hans er tysk på morssiden og engelsk på farssiden.

Vi reiste ellers gjennom et landskap som godt kunne være norsk – bortsett fra størrelsen på alt. Digre trær, store jorder, enger og enorme avstander.
Et tivoli (Carneval) møtte oss i Sedro Wolley. Her vant Doffen og Gene hver sin dokke. Vi prøvde de forskjellige spillene uten særlig suksess. Det var atskillig større utvalg enn hjemme i Norge, men ellers var stemningen ganske lik – familier med unger i alle størrelser. Jeg prøvde en ”pølse med pinne” i en kiosk. Smakte godt. Vi åt en sandwich-lunsj i en av restaurantene.

Så var det tid for rodeo. Gene og jeg kjøpte cowboyhatter for å komme i den riktige stemningen. Doffen hadde en fra før og så mer ut som en deltaker enn tilskuer. Det var et herlig konglomerat av hester, kalver, kuer, okser, klovner, unger, cowboys og flagg.

Umiddelbart etter at vi hadde funnet våre plasser åpnet speakeren arrangementet. Først var det bønn og flaggheising. Så fulgte presentasjon av deltakerne – spesielt ”Rodeodronningen” som ble behørig kronet av fjoråret dronning.

Vi registrerte raskt at rodeo er atskillig mer underholdende og spennende i virkeligheten enn å se det på TV. En av øvelsene gikk ut på å holde seg på ryggen av en temmelig vill hest i et visst antall sekunder. Noen holdt tiden ut – helt utrolig at det gikk an. Andre fikk seg en luftetur eller ble slengt veggimellom. Merkelig at ingen ble skadet.

Kumelking var en annen øvelse. Det gjaldt å få melket noen dråper ut av en ku som var så sprelsk at våre hjemlige Dagros,er fortonet seg som steinstøtter i sammenligning. En av deltakerne havnet på bakken med kua over seg. Det så litt dramatisk ut, men han reiste seg fort opp igjen og smilte og vinket til publikum.
Oksenedlegging så atskillig mer farlig ut. Å få disse digre, kraftfulle kreaturene over ende krevde nok litt mer styrke og kløkt enn det gjorde med kalvene. Det så også mer farlig ut for deltakerne.

Okseriding er åpenbart en temmelig tøff øvelse. Også her – som i hesteridningen – skulle deltakeren holde seg på ryggen til oksen en viss tid. De virket litt ondskapsfulle de store beistene som bl.a. rev ned gjerder og hensynsløst brøytet seg vei. Nesten utrolig at rytterne greide seg uten av noen kom til skade.
Fanging av oksekalver skjedde på den måten at to deltakere samarbeidet. Den ene skulle plassere en lasso rundt halsen på kalven mens den andre skulle binde bakbeina. Det skapte mye moro, dramatikk og latter. Tuttas kommentar var bare: ”Stakkars kalv”.

En gjeng jenter red rundt tre oljefat i rasende fart. De satt som limt til sadelen og høstet stor applaus.

Under alle de forskjellige innslagene drev klovner og lagde ablegøyer. Timene gikk fort.

På veien hjem lesket vi oss med iskrem – og så ble det en prat med Hildegard og Lotten før vi gikk til sengs.

Lørdag, 4. juli:
I dag er det USA,s 17.mai – uavhengighetsdagen. Det ble en ny varm solskinnsdag. En venninne av Mabel kom på besøk med sine 2 barn – som ville prøve svømmebassenget.

Vi gjorde oss klare til å dra til Leona og Roy på piknik – og for å være hos dem noen dager. Jeg tok en rask tur i Dodgen – som vi hadde fått låne av Leona – for å kjøpe noen sigarer i anledning dagen.

Hos Leona og Roy traff vi Roys datter Lois Jean og hennes mann Michael og Ruth – Roys søster – og hennes mann Ned. Ellers var alle vi andre på plass med Muffin i spissen.

Et formidabelt koldtbord ventet – og som alltid ble det mye prat og latter, sang og musikk. Roy var jo ekspert på gammeldansmelodier – de fleste norske. Ruth sang seg gjennom alle slags amerikanske sanger og Hank akkompagnerte.

Kvelden ble avsluttet ute på terrassen der vi bivånet et fantastisk fyrverkeri.

Søndag, 5. juli:
Dagen startet med sightseeing i Seattle. Vi spiste frokost på Space-needle – en restaurant på toppen av et tårn. Restauranten hadde form som en flygende tallerken og roterte slik at den fantastiske utsikten stadig skiftet. Denne byen var jo Doffens gamle havn den gang han var om bord på Orion Ekspress som fraktet frukt mellom Europa og Seattle.

Vi var innom Curiosity Chop – en butikk som bar sitt navn med rette. Her fantes alt mellom himmel og jord. Så gikk turen til Zoo der vi møtte en stille og tankefull gorilla, en del langhalsede giraffer, dovne løver og rastløse pantere – eller kanskje det var leoparder?

På reisen tilbake registrerte vi lett hvorfor Washington blir kalt ”The evergreen state”. Det var mengder av nåletrær over alt.

Så ble det en hyggestund med prat og kalde drinker hjemme på verandaen til Leona og Roy. Roy spanderte fine sigarer – Rai-Tan. Kvelden ble avsluttet med et crazy stykke på TV.

Mandag, 6. juli:
Vi var tidlig oppe denne mandagsmorgenen. Det var planlagt en tur til Canada og vi var på bena kl. 05.3o! Staten Washington ligger jo helt opp i nordvestre hjørnet av USA og grenser til Canada.

Etter en rask frokost kjørte Roy oss til fergen ”Princess Margrethe” før han dro på jobb. Fergen gikk kl. 08.15 og Leona ble med oss på ferden. Det var litt yr i luften og ganske overskyet.

Vi sikret oss fine plasser om bord og kunne betrakte det mektige Stillehavet på babord side og landskapet til styrbord. Umiddelbart etter avgang passerte vi stedet der Leona og Roy bodde. Leona pekte ut en høy radiomast som markerte plassen.

Det var temmelig fullt av folk om bord. Victoria B.C. (British Colombia) - som vi var på vei til - var åpenbart et yndet turiststed. Vi registrerte både japaner, kinesere, indianere og indere. Et evig surr av forskjellige tungemål.

Vi besøkte en stapp full kafeteria og fikk oss noe å spise – sandwich denne gang. Ved siden av lå en Duty-free shop og en souvenirbutikk – og her var barer og spilleautomater nesten over alt. Ovenpå var det stort, rommelig utsiktsdekk. Her fikk vi øye på flere marinefartøyer som så ut til å eskortere oss på veien. Vi konstaterte imidlertid snart at de nok ikke var der til ære for oss. Det var en marineøvelse på gang.

Været – som startet litt vått – ble lettere etter hvert. Vi passerte mange små øyer – som åpenbart var svært tynt befolket. En av øyene så ut som en diger sandhaug med litt grønt på. Nesten utrolig at det kunne bo folk der. Utenfor øyene lå Stillehavet så langt øyet rakk. Bortsett fra de små øyene var det ingenting mellom oss og horisonten.

Etter fire timers seilas kom den store øya Vancouver Island nærmere. Vi landet ved byen Victoria i den sydlige delen av øya. Byen er oppkalt etter den engelske dronningen som grunnla den i 1843. Nå befant vi oss ute i den store verden med jordens største hav på den ene siden og to av jordens største land på den andre. Vi følte oss nok litt små.

Turistbyen Victoria var typisk engelsk og med mange attraksjoner. Vi hadde fire timer på oss før ferga skulle bringe oss tilbake – så vi rakk jo ikke alt, men nok til at vi fikk en fin og interessant opplevelse. Et høydepunkt var kjøreturen gjennom byens store park med en flott vogn trukket av hester – Tally-Ho. Vi var innom en del butikker og sikret oss noen suvenirer. Vi var også innom et historisk museum som var helt spesielt. Utstillingen strakk seg fra istiden og opp til vår tid. Her befant seg også en hel liten by fra forrige århundre. Vi så indianske totempæler, glimt fra gruvedrift, skogsdrift og livet på land og sjø. Fantastisk!

Så fikk vi oss en lettere lunsj før vi dro tilbake til fergen. Jeg registrerte at canadiske dollar var 15 % billigere enn amerikanske for oss.

Dermed var vi om bord igjen. Blant alle fasilitetene på båten var det en liten Old fashion fotoshop. Her kunne man få på seg klær fra forrige århundre og bli fotografert. Tutta, Doffen og jeg fikk kledd oss ut som h.h.v. saloongirl, sjøkaptein og sheriff fra Ville Vesten og fikk med oss hvert vårt bilde. Et artig minne fra en minnerik tur. Vi kjøpte whisky og likør til Roy og tok oss en kopp kaffe – før vi igjen fikk øye på The Spaceneedel i Seattle. Canadabesøket var over.

Så ventet tollerne og passkontrollen igjen. Stempelet i passet er et synlig bevis på hvor vi har vært. Det regnet litt da vi dro. Så hadde vi fint vær under hele besøket, faktisk også en del Canadasol – men ble møtt med regn da vi kom tilbake.

Roy hentet oss på brygga. Like ved lå et gammelt hotell som reklamerte med at du kunne fiske i havet direkte fra hotellrommet. Doffen kjente seg igjen fra besøk her den gang han var sjømann. Den samme bomsen drev omkring i havna ennå, påsto han. De så i alle fall likedan ut nå som den gang for mange år siden.

Roy satte kursen hjemover. En lang dag var over – og vi var blitt mange opplevelser rikere.

Tirsdag, 7. juli:
Roy var nettopp dratt på jobb da vi sto opp. Han var nesten ferdig med å innrede en ny restaurant – og kunne ta ferie fra neste uke. Leona har ferie nå.
Etter en pannekakefrokost dro vi inn og besøkte forskjellige forretninger i Seattle for å handle litt før vi dro tilbake til Mabel og Gene. Her skulle vi møte Arnold – Ragnas sønn. Han bodde i Vermont og skulle reise med fly til et sted i Canada og derfra med buss til Everett – en by som ligger ca. 12 mil nord for Seattle.

Så var vi hjemme hos Mabel og Gene igjen. Vi fikk en hjertelig velkomst av Muffin. Lotten og Hildegard fikk hver sitt bilde av ”våre forfedre” – det bilde som var tatt av oss tre på båten.

Jeg slappet av med en god sigar – fått av Roy – i stua mens jeg gjorde unna litt loggskriving. Gene satt og leste dagens avis som nettopp var kommet mens Muffin lå på gulvet til en forandring og vasket seg. Etter ferdig toalett hoppet han opp i stolen på sin vante plass ved siden av Gene. Doffen og Mabel pratet om turen til Victoria – og vi kunne høre stemmene til Tutta, Lotten og Hildegard inne på Hildegards rom. De kikket bl.a. på et bilde av Pappa som Hildegard hadde hengt opp på veggen. De tre søstrene hadde tydeligvis mye å snakke om. Prat og latter sivet ut til oss i stua. Ute var det overskyet med enkelte friske regnbyger. Akkurat passe temperatur etter min smak.

Leona kjørte oss til Snohomish – den lille opprinnelige indianske byen. Hun skulle besøke sin søster og overlot bilen til oss. Etter en runde i byen fant vi lett veien hjem igjen. Vi var blitt ”lommekjente”.

Så ringte Arnold. Han hadde nettopp steget av bussen i Everett. Gene startet sin store ”trunk” og vi dro ut og hentet ham. Vi kjente ham igjen med en gang – trass i skjegg og barter. Det var 43 år siden vi så ham sist – da han var på besøk i 1938 sammen med sin mor Ragna. Lotten hadde ikke sett ham på 17 år.
Arnold hadde med seg bilder av sine billedskjønne døtre og en vakker kone. Dessuten et lydbånd med musikk der han spilte batteri sammen med en på piano og en på bass. Flott musikk.

Så dro hele gjengen hjem til Ginny og Hank. Her ble det en skikkelig jamsession. Hank på sitt trekkspill og orgel og Arnold på batteri spilte sammen som de ikke skulle gjort annet.

Lotten mente at Arnold sikkert hadde glemt alt om Norge, men der tok hun grundig feil. Han spilte med i gamle norske reinlendere, polka og valser – og forsto hvert eneste norske ord vi sa. Han ville imidlertid ikke snakke norsk. Han var ikke god nok til det, som han sa.

Det ble en meget hyggelig avslutning på en meget hyggelig dag.

Doffen og jeg ble invitert til å bli hos Ginny og Hank – og overlot caravanen til Arnold.

Onsdag, 8. juli:
Opp kl. 09.oo. Overskyet, men fint vær. Ginny serverte en god frokost – som vanlig. Det ble en koselig stund der vi også hadde fått besøk av Erik sønnen til Dick. Så inspiserte vi kjøkkenhagen sammen med Hank. Han viste stolt fram felter med hodekål, rosenkål, blomkål, poteter, bringebær, jordbær, dill, mais, reddiker, gulrøtter, erter og tomater. Alt så ut til å gro fint – og vi ble vel nærmest mektig imponert – eller kanskje grønne av misunnelse.

Så gikk turen til Carnation Ressurce Farm. Det var et forskningssted for kyr, hunder, blomster m.m. Her så vi bl.a. eksempel på en fantastisk melkeproduksjon. Kuene ble melket på løpende band. Her sto også en statue av verdens beste melkeku fra perioden 1912 – 1925. I hundekennelen drev de med forskning på hundefor. Vi vandret gjennom en fantastisk blomsterhage. Sammen med oss gikk en gjeng med skolebarn som et par unge lærerinner prøvde å holde styr på.
Vi rotet litt på tilbaketuren og fikk oss dermed en ekstra sightseeing forbi en fotballbane og noen stikkveier før vi havnet på hovedveien igjen.

En liten fiskerby ute ved kysten ble neste stopp. Den lille byen inneholdt mange rariteter. Bl.a. et hus som var bygd som et skip, et museum for gamle brannvogner og en alle tiders restaurant som serverte oss kjempekrabber fra Alaska. Isvann sto på bordet og vi fikk salat med smeltet smør, kjeks og kaffe. Tutta og Ginny skeiet ut med et glass gyllen hvitvin. Etter en rusletur dro vi hjem igjen. Vi hadde fint vær hele tiden – trass i at det var spådd regn. Vi fant ut at metrologene her var like mye å stole på som hjemme. Alltids en trøst.

Hjemme hos Mabel ble det en prat i hagen med Arnold. Jeg snakket norsk og han engelsk. Det gikk utmerket. Han ville sende meg kopier av noe stoff fra Ragna.
Mabel ropte oss inn. Noen venner av dem - Tsikki og hennes mann Doug var kommet. De hadde med seg et videoopptak fra fjoråret store begivenhet - Ginny og Hanks 40-års bryllupsdag. Det var litt av et party – med mye musikk og dans. Dessuten hadde de med seg en video fra det voldsomme vulkanutbruddet på St. Helene. Fryktelige greier.

Mabel og Hildegard serverte koldtbord før vi dro bort til Ginny og Hank. Her fikk vi demonstrert en elektrisk gressklipper – en kantklipper – som vi den gang ikke hadde sett i Norge. Hank ville sende den med meg hvis jeg fikk den med meg på flyet.

Don – sønnen til Hank – stakk innom for en prat. En behagelig og hyggelig gutt – som alle de andre i familien.

Jeg fikk rigget til et skrivebord og satt og skrev kort, brev og logg. Ginny kom inn med en sandwich og en kopp kaffe. Hun var alltid så omtenksom og oppmerksom. Musikk sivet inn fra patioen der Doffen og Hank satt og pratet over en drink. Jeg gjorde meg ferdig med skrivingen og slo meg sammen med Doffen og Hank som hørte på et bånd med gamle sanger som Leif Eie fra Sandefjord framførte. Så var dagen over.

Torsdag, 9. juli:
Jeg sov som stein til kl. 09.oo. Etter en dusj og frokost dro jeg til Snohomish og postet kort og brev. Jeg fikk også kjøpt noen filmruller – dias. Det var behagelig pent vær – noe kjøligere etter hvert.

I dag besøkte vi Boeng-anlegget sammen med Ginny, Hank og Arnold. Her fantes verdens største bygning med dører store som en fotballbane. Det var 17.000 ansatte i selskapet. Vi kunne ikke annet enn bli mektig imponert der vi sto inne i den digre hallen med plass til flere fly. Vi kikket nærmere på et fly som var under bygging. Det var en utrolig mengde materiell, instrumenter og finmekanikk som skulle til før den digre maskinen kunne lette fra bakken. Ikke rart at de ble dyre.
Det ble litt diskusjoner i bilen på veien hjem. Det er alltid spennende når Ginny sitter ved rattet. Det blir gjerne en ekstra sightseeing i omgivelsene før vi er på sporet igjen. Men vi kom helskinnet hjem igjen til Mabel og Gene.

Her fikk Doffen og jeg en prat med Arnold og Gene mens vi ventet på Hildegards kalkunmiddag. Tutta og Lotten var som vanlig sammen et eller annet sted i omgivelsene.

Gene fant ut at vi hadde tid til en runde med ”hestesko” og ”pilkast” og rigget til på plenen. Arnold og jeg skulle spille mot Gene og Doffen. Eller som Arnold bemerket: – ” ungdommen mot erfaringen”.

Gull- og sølvblanke hestesko skulle kastes mot en pinne som var plassert midt i en sandkasse – og piler av maxistørrelse skulle kastes mot en stor blink som lå på bakken. Av en eller annen grunn så vant ”ungdommen”. Gene mente at det var ganske naturlig ettersom disse spillene egentlig var ”barneleker” som han sa med sitt sedvanlige glimt i øyet.

Så ble vi ropt inn til middag av Hildegard. Hun og Mabel hadde samarbeidet og laget i stand en uovertruffen kalkunrett. Det er umulig å beskrive alle de kjente og ukjente ingrediensene som sto på bordet. Grønnsaker, salater og dressing i alle fasonger.

Rundt bordet satt Hildegard, Mabel, Gene, Lotten, Ginny, Hank, Arnold, Tutta, Doffen og jeg. Arnold ga uttrykk for at han syns dette var en meget sjelden anledning. Hvis vi skulle møtes like ofte som hittil ville han være 99 år og jeg 94 neste gang. ”I don’t think we shall count on that” – var hans tørre kommentar.
Litt seinere snakket Arnold med sin kone i telefonen. Jeg fikk også en prat med henne. Det var synd at vi ikke kunne få treffe Arnolds familie, men det passet altså ikke denne gangen.

Ginny og Hank dro hjem til sitt. Jeg spilte litt på orgelet før Doffen og jeg fulgte etter og gikk til køys. Arnold trakk seg tilbake til caravanen.

Fredag, 10. juli:
Tutta, Ginny, Arnold og jeg dro til Everett for å handle litt. Det var en fin dag med behagelig temperatur – litt overskyet. Doffen og Hank skulle egentlig luke i grønnsakhagen, men hadde dratt av gårde. Antakelig for å besøke en eller annen gammel svenske i et nærliggende område. De var eksperter – de to – til å oppspore gamle svensker. Riktig nok var dette et område der mange svensker hadde slått seg ned i pionertiden.

Vi var invitert til middag hos Leona og Roy. De bodde nærmere Seattle og jeg skulle kjøre Dodge,n for første gang utenfor Snohomish-området. Ved siden av meg på passasjerplassen satt Arnold med et kart som Roy hadde tegnet – og i baksetet satt Doffen med en veibeskrivelse han hadde fått av Leona. Disse to veiledningene stemte åpenbart ikke helt over ens for jeg fikk litt forskjellige signaler fra de to kartleserne. De beskrev rett og slett to forskjellige veier til Leonas og Roys hus. Jeg var gla for at ikke Tutta også hadde skaffet seg et kart.

Det var ikke greit å være sjåfør under slike omstendigheter – så jeg valgte den gyllne middelvei. Vi fulgte det ene kartet første delen av ruta og det andre kartet den siste delen. Det ble en heftig diskusjon foran hvert veikryss, men på en eller annen mirakuløs måte greide vi å komme fram uten å virre oss bort i sideveier og den slags! Leona og Roy måtte ha vært svært så gode rådgivere - for sjåfør og kartlesere var av heller dårlig kvalitet. Tutta trodde nesten ikke sine egne øyne da vi stoppet foran Roy som sto utenfor huset og ventet på oss.

Roy hadde akkurat vasket ”trucken” som Arnold seinere skulle få låne for å ta en tripp til Idaho. Han skulle selge huset sitt og kjøpe et nytt et annet sted i Vermont.

Det kom noen få dråper med regn. Plenvanneren sto på og Arnold bemerket sarkastisk at Roy passet på å vanne plenen sin bare i regnvær. Det sto rom ferdig til oss. Doffen stakk inn på badet for å barbere seg og jeg satte meg til å skrive logg. Roy kom innom med en drink til meg. Det ble en stille stund i huset mens klokka nærmet seg 18.oo denne fredagskvelden.

Vi er nå kommet over halvveis i ferien – og har opplevd så mye. Jeg har nok ikke fått med meg alt. Plenvanneren til Roy surrer på utsiden. Regnet har stoppet. Fra vinduet på rommet Doffen og jeg deler i kjelleretasjen ser jeg forskjellige busker og trær ute i hagen – noen kjente andre helt ukjente. De kranser hagen og skjuler et plankegjerde. I den ene enden av hagen står en diger elefant av sement og vokter grillen og utepeisen. Den må veie flere tonn! Roy fortalte at den var så tung at den forrige eieren måtte la den stå igjen.

Over oss drar noen skyer dovent nordvestover mot Alaska mens de åpenbarer glimt av blå himmel. Jeg hører noen lyder ovenfra der Leona er i gang med middagen.

Vi sitter i stua hos Leona og Roy og venter på Roy,s datter – Lois-Jean – som skal spise middag med oss. Doffen har tatt med noen gamle bilder som vi kikker på i ventetiden. Et av bildene viser Doffen og Arnold på tur i Oslomarka. Arnold var 13 år den gangen da han og Ragna besøkte oss i 1938.
Så kommer Lois-Jean. Ei flott jente med et strålende smil. Hun har aldri hilst på Arnold før fikk vi høre – så hun hadde sett fram til å møte han også sammen med ”forfedrene” fra Norge.

Det ble en hyggelig middagsstund. Leona viste sine kjøkkenkunster for alvor. Maten smakte fortreffelig akkompagnert av dansk akevitt servert i dekorative svenske drammeglass. Praten gikk livlig rundt bordet. Det surret av engelsk, norsk og svensk om hverandre. Leonas mor var jo svensk så hun behersket det språket også – når hun ville.

Vi trakk oss ut i salongen der Roy hentet fram sitt 80 år gamle trekkspill. Et flott instrument med 4 rader i diskanten og 3 solobassrader. Det var pyntet med perlemor og sølvbeslag og var fullt brukbart med fyldige toner. Selv jeg greide å trylle fram et par valser. Men Roy var jo rene virtuosen. Han spilte alle slags gamle danser og folket svingte seg. Så demonstrerte Leona, Roy og ikke minst Lois-Jean sine spesielle kunster i gammeldans. De fikk atskillig mer glede og moro ut av dansen enn det vi er vant til hjemme på berget. Skikkelig moro å se på. Roy demonstrerte bl.a. en hambo med en spesiell knekk i knærne. Jeg kan huske at Mutter,n kalte den dansen for ”huker,n”.

Det ble midnatt før vi gikk til sengs. Lois-Jean hadde reist hjem litt før. Hun fortalte at mannen hennes – Mike – var på jobb som vanlig. Han jobbet så mye og hun så lite til ham. Hun regnet med at de hadde vært sammen bare 3 av de 12 årene de hadde vært gift. Kanskje litt overdrevet, men det føltes i alle fall slik, sa hun.
Leona hadde redd opp til oss og Doffen og jeg dro oss tilbake til rommet i kjelleretasjen mens Arnold la seg i stua ved siden av. De andre holdt til oppe.

Lørdag, 11. juli:
I dag er det den store ”wing-ding-dagen” som Leona kalte den. Hele familien skal samles hos Hank, Dick og Don. Deres eiendommer ligger jo ved siden av hverandre. Ca. 60 gjester var ventet – familie og noen få venner.

Vi registrerte at det hadde regnet litt om natten. Nå var det oppholdsvær, lettere skyet og fin, frisk luft. Ved frokostbordet kikket vi på USA-kartet for å få et inntrykk av hvor vi var, hvor vi skulle neste uke, hvor Arnold bodde (faktisk en strekning som tilsvarte halvveis til Norge fra der vi var nå) og vi fant også ut hvor han skulle dra i morgen for å selge tomta si i Idaho.

Etter frokost tok Arnold en tur i hagen og knipset en del bilder før Tutta, Doffen, Arnold og jeg satte kursen sydover igjen. Kartleserne prøvde å lese kartene sine bakvendt denne gangen – med forholdsvis bra resultat. Vi var riktig nok innom en skole og en parkeringsplass før vi igjen havnet på freewayen. Herfra var det grei skuring gjennom Snohomish og fram til Mabel og Gene der vi avleverte Tutta og Arnold i forholdsvis god behold. Etter et kort opphold med litt prat dro Doffen og jeg til Ginny og Hank for å dusje og skifte før den store familiefesten.

Dick har et flott hus med stor plass på utsiden. Det var her hoveddelen av arrangementet skulle forgå. Allerede ved 13-tiden begynte noen av gjestene å sige inn. Arnold og jeg ble straks utfordret av Dick og Mabels eldste sønn – Bob – til en hesteskotevling. Trass i nyervervet stil, trening hos Gene - og intens konsentrasjon, måtte vi bite i gresset og se oss slått. Arnold bemerket – på sin karakteristiske, lettere sarkastiske måte – at ekspertene utfordrer alltid amatører for å være sikre på å vinne.

Så strømmet det på med fettere, kusiner, tremenninger og hva det nå heter alt sammen. Etter 10 minutter var jeg helt i villrede om hvem som var hvem av de ca. 60 slektningene som myldret inn på plassen. Det var bare hyggelige og blide fjes å se – de fleste var av Hildegards ætt. Hun var faktisk tippoldemor til flere av de små hjerteknuserne som løp omkring og hadde det gøy. Flere av de vi trodde var unge jenter var faktisk bestemødre! Det må være noe med atmosfæren over her. De aller fleste ser mye yngre ut enn de er. Noe vi egentlig registrerte med det samme vi kom hit.

Etter hvert greide jeg å plassere de fleste på slektstreet – litt ved hjelp av Arnold. Han var også temmelig forvirret i starten, men ved felles anstrengelser fikk vi sortert de fleste.

Et formidabelt fruktbord sto fristende plassert inne i den store patioen – der Hank rigget opp utstyret sitt – nok til et helt band. Noen dyttet en elektrisk gitar i mine hender og Arnold inntok batteriene. Dermed var det duket for sang og spill – amerikansk og norsk om hverandre.

Det var et yrende liv omkring oss. Noen danset, noen konkurrerte i hesteskokasting, noen prøvde seg på basketball mens andre satt og spiste frukt og pratet mens de fra tid til annen besøkte baren for påfyll. Bartender Audry skjøttet sitt verv med stort alvor og mikset drinker med isbiter og 7up sammen med litt sterkere saker. En populær bartender.

Det ble varmere etter hvert – og selv Lotten med sitt Floridablod ble varm, spesielt etter et par valser med Doffen.

Jeg kikket bort på Hildegard – en staselig dame i hvite slaks og med en nydelig fargerik overdel. Stilig som alltid satt hun og så utover den store forsamlingen av slektninger. De aller fleste av dem ville ikke vært født hvis hun ikke hadde reist hit fra Norge for ca. 60 år siden. Litt av en tippoldemor!

Tutta hadde satt seg på et jordbær og måtte innom badet som snarest. Mens hun sto der og prøvde å få bort jordbærflekken, kom et av de små tippoldebarna inn. Han dro ned buksa og satte seg på closetten mens han pratet i vei med Tutta. Etter endt konversasjon og etter at forretningene var unnagjort, gikk de ut og møtte Audry i døra. Hun hadde hørt noen snakke sammen på badet og gjorde store øyne da hun så at det var den norske tanten som kom ut sammen med gutten. Hun visste at Tutta stort sett snakket norsk og spurte om de hadde snakket sammen på norsk eller engelsk. Hun lurte nok på om den lille fetteren hadde lært seg norsk.

Etter hvert kom flere hyggelige naboer innom. De var nok litt nysgjerrige på de ”ekte” nordmennene som var på besøk.

Så dukket det opp et koldtbord som kunne konkurrere med et hvilket som helst norsk høyfjellhotell. Her fantes alt man kunne tenke seg fra kjøttretter og salater til italienske spesialretter og kaker i alle fasonger. Arnold og jeg slo oss ned ved et av bordene med hver vår bugnende tallerken. Dick med kona og Ron satte seg hos oss. Praten gikk livlig og Arnold og jeg måtte ta et besøk til ved koldtbordet for å rekke gjennom de fleste rettene. Det smakte herlig.

Det var nok en helt spesiell opplevelse for Tutta, Doffen og meg å hilse på så mange av våre slektninger ”over there”. Så mye frisk ungdom – høflige, smilende og blide.

Jeg våget meg frampå med Lois-Jean i en vals, Leona og Roy viste sine dansekunster og Mabel og Gene svingte seg lystig i en norsk gammeldans.

Doffen gikk rundt og pratet med alle. Han har ingen problemer med språket og kunne skravle om alt mulig. Jeg hadde ikke så stort ordforråd, men alle var svært så velvillige så det gikk forbausende bra.

”Olsons Ragtime Band” som var satt sammen for anledningen spilte opp. Bandet besto av Hank og Roy på trekkspill, Arnold, Ginny og Don alternerte på trommer og jeg spilte gitar.

Det ble stor stemning og folket svingte seg på et ganske fullt dansegulv. Et populært innslag var en trommesolo der Arnold og Don spilte duett. Helt fantastisk når man vet at de aldri har spilt sammen før. Det var åpenbart at det var to meget musikalske herrer som her satte hverandre stevne. Hank tok det hele opp på video.

Så var omsider den enestående familiefesten over. Mabel og Gene tok med seg Hildegard, Lotten, Tutta og Arnold hjem – mens Doffen og jeg overnattet hos Ginny og Hank.

Søndag, 12. juli:
Jeg våknet ved at Hank dunket meg i sida og proklamerte at klokka var 07.3o. Det var dagen for avreise til California – og dessuten skulle vi ta avskjed med Arnold. Han skulle reise hjem før vi var tilbake fra ukesturen sydover. Han og Hank skulle dra til Idaho i morgen og tilbake dagen etter. Hank ble med for å holde Arnold med selskap på den lange reisen. De skulle bruke Roy,s ”truck”, som han kalte den solide bilen. Formålet med reisen var som nevnt å selge en tomt som Arnolds eide i delstaten.

Ginny hadde frokosten klar – og etter endt måltid tok vi et foreløpig farvel med Ginny og Hank og dro ned til Mabel og Gene. Her ble det en del fotografering og et vemodig farvel med Arnold. Vi syns nok at det ble et kort møte etter 43 år, men slik er det jo når familien plasserer seg i hver sin verdensdel.
Til Hildegard, Lotten, Mabel og Gene kunne vi si på gjensyn om en uke.

Dodgen fant veien av seg selv nå og vi hadde ingen problemer med å melde oss til avtalt tid hos Leona og Roy. Ruth – Roy,s søster var på plass og drev sammen med Leona og Roy og stappet mat og diverse inn i ”Motorhome,n” – som vi hadde fått låne av Marion og Bob.

The Motorhome (bobilen) var et kapitel for seg. Det var sengeplass til 8. Vi var 6 – Leona, Ruth, Roy, Tutta, Doffen og jeg - og hadde god plass. Her fantes ellers salonger, kjøkken med komfyr, stekeovn, kjøleskap, fryseboks og kalt og varmt vann. Dessuten toalett og et baderom med dusj og vask – og drøssevis av skap over alt. Det var aircondition og to komfortable sitteplasser for sjåfør og ”co-pilot”. Bobilen hadde automatgir og automatisk ”fartsholder”.

Roy kjørte oss ut gjennom byen og opp på freewayen – Interstate 5. Den gikk helt til Mexico uten et eneste stoppsignal eller lignende underveis. Her overlot han rattet til meg. Han hadde jo ferie nå og ville heller slappe av bak i salongen sammen med Doffen og jentene. Sjåførjobben fikk den yngste med kortest ansiennitet ta seg av.

Det ble en ny erfaring for meg. Jeg hadde jo aldri handtert et så stort kjøretøy før, med det gikk forholdsvis greit. Veien gikk jo bare rett fram og jeg satte fartsholderen på vel 80 km – og slapp dermed å holde foten på gasspedalen.

Ferden gikk sydover ut av staten Washington og inn i Oregon. Landskapet skiftet karakter. Det ble mer flatt og de store fjellkjedene i bakgrunnen trakk seg bakover.

Det er lett å bli fartsblind på en fullstendig rett og flat motorvei uten kryssende trafikk eller andre ting som forstyrrer. Vi skulle inn på en rasteplass og jeg holdt nok litt for stor fart i svingen. Folket bak i salongen måtte nærmest holde seg fast, men det skjedde ingen skade og vi parkerte på oppmerket plass.
Rasteplassene langs freewayen var store anlegg med alle fasiliteter. Toaletter, vaskerom, butikker og restauranter. Vi spiste kylling med potetsalat. Det smakte fortreffelig. Etter å ha frekventert diverse fasiliteter dro vi videre.

Ved 22-tiden på kvelden nådde vi den nordre grensen av California og parkerte på en av de flotte rasteplassene. Det var visstnok ikke lov å overnatte på rasteplassene, men vi registrerte at det var mange campingvogner og andre bobiler som hadde slått seg til ro – så vi regnet med at det gikk bra – og det gjorde det.

Leona sorterte oss og delte ut sengeplasser. Doffen og Roy ble plassert oppunder taket, jentene bak i ”6-mannssenga” og jeg fikk den lille salongen for meg selv. Her kunne jeg sitte og skrive litt før Ole Lukkøye kom på besøk.

Mandag, 13. juli:
Så våknet vi opp på en rasteplass i California. Leona og Ruth fikset en flott frokost med egg og bacon m.m. Det var jo et godt utstyrt kjøkken i bobilen.
Roy tok første tørn ved rattet – og brakte oss et godt stykke sørover i den frodige fruktstaten før vi stoppet ved en liten by for å handle litt.
Doffen hadde registrert at han antakelig ikke hadde vært helt våken da han pakket for turen. Han hadde fått med seg en pakke med golfballer i stedet for truser – og en pakke med to veggtallerkener i stedet for sokker. Vi var alle enige om at golfballene ikke egnet seg som truser – og det var jo heller ikke naturlig med veggtallerkener på beina. Dermed ble det et ”handlestopp” ved den lille byen.

Jeg hadde sluppet opp for frimerker og dro rett bort til ”The Postoffice”. Det viste seg at det var en bar som skjulte seg under det misvisende navnet. Det eneste som minte om et postkontor var disken. Men den lille byen hadde et senter med betegnelsen ”Mall”. Jeg visste at det betød en samling av mange forskjellige forretninger – og la trøstig i vei dit på min jakt etter 28-cents frimerker. Ingen av de 30 forretningene hadde frimerker! Jeg filosoferte litt over hvordan de kommuniserte med omverdenen her i denne lille byen. Antakelig var innbyggerne fortrolig med skrivekunsten, men brukte den neppe til å skrive brev.
På veien mot bobilen passerte jeg en snackbar som reklamerte med ”Fish and chips” til 2 dollar. Jeg falt for fristelsen og fikk med meg en formidabel porsjon. Tilbake i bobilen delte vi – Ruth, Roy, Tutta og jeg – porsjonen. Det ble en halv fisk og noen biter chips på hver. Det smakte utmerket mens vi ventet på Leona og Doffen som var på jakt etter Doffens manglende klesplagg.

Så kom Leona småløpende over parkeringsplassen med armene fulle av pakker. Hun hadde bl.a. med seg et liggeunderlag til meg. Leona hadde registrert at putene jeg lå på hadde en tendens til å gli fra hverandre. Hun har et øye på hver finger og to i nakken, den jenta.

Doffens jakt på truser og sokker ble kronet med seier. Han viste stolt fram et par sokker som jeg syns lignet mistenkelig på mine solide vintersokker – og vi skulle sørover mot et av de varmeste stedene i USA. ”Fine, tykke sokker”, skrøt Doffen.

Vi dro videre mot Sacramento, hovedstaden i California – omtrent midt i staten. Det var jeg som kjørte nå. Landskapet skiftet – det ble noe flatere og vi hadde god utsikt til begge sider av veien. Temperaturen steg også, men det merket vi ikke noe til i den air-kondisjonerte bobilen. Bensinmåleren viste at vi snart kom til å slippe opp for drivstoff så vi stoppet ved en bensinstasjon. Vi holdt på å svime av da vi kom ut av bilen og varmen slo i mot oss. Det tok litt tid å venne seg til den.

Vi spiste lunsj på en kafé i nærheten. En sandwich viste seg å være et solid måltid.

Så bar det videre gjennom det flate landskapet som skiftet mellom gulbrunt svidd gress og mer grønne områder med druer, oliven og andre for oss mer sjeldne planter og trær. Vi passerte mengder av lastebiler med trailere fulle av tomater – på vei nordover.

Et par timers kjøring før vårt mål – Los Angeles og Disneyland – stoppet vi på en rasteplass der vi skulle tilbringe natten. Så ble det en stund med prat og kortspill før vi køyet. Det var nok litt støy fra motorveien, men jeg sov som en stein hele natten.

Tirsdag, 14. juli:
Dagen startet ikke fullt så varm som gårsdagen. Lette skyer spredte seg over himmelen og sørget for at sola ikke fikk vise sin fulle styrke. Det passet bra for vårt tykke norske blod.

Toalettrommet i bobilen var greit nok. Vi fikk vasket oss fra topp til tå, men jeg savnet dusjen.

Vi hadde to-tre timers reise igjen inn til det som var dagens mål – Disneyland. Roy kjørte oss gjennom det storslagne landskapet – og Los Angeles dukket opp. Det var en stor by og det tok oss en time å komme fram til parkeringsplassen utenfor Disneyland. Herfra var det 10 minutters spasertur fram til inngangen. Det kostet 10,25 dollar for et pass som varte hele dagen og gjaldt på omrent alt.

Disneyland var ubeskrivelig. Selv en Leonard Sachs fra TV-serien ”Good old days” ville hatt vanskeligheter med å finne adjektiver nok til å beskrive alle fasilitetene i denne enorme fornøyelsesparken.

Parken var delt inn i ”Framtidslandet”, ”Pionerlandet”, ”Bjørnelandet” osv. Her fantes restauranter, popcornkiosker, kafeer m.m. Vi registrerte at det ikke ble solgt alkohol noen steder.

Her var det scener med stadig opptreden av popband og kjente Disneyfigurer – og seinere på kvelden fyrverkeri og en fantastisk, elektrisk opplyst parade.
Det var et yrende folkeliv. Her så vi europeere, kinesere, svarte og japanere. En gruppe japanere hadde leid et polaroidkamera og ba meg ta noen bilder av dem. Det lød flott musikk over alt.

Vi spredte oss litt og besøkte de forskjellige etablissementene. Doffen og jeg spiste en porsjon meksikansk mat. Den var så sterkt krydret at den skaffet oss en nesten evigvarende tørste. Ruth og Tutta hadde det spesielt moro. De lo av de samme tingene – hadde åpenbart samme humor. Tutta var spesielt imponert over et kinoshow der de viste ”America – the beutiful” i 360 graders vinkel. Det var skjermer rundt hele salen.

Det er umulig å beskrive alt vi opplevde, men jeg kan nevne noen høydepunkter:

Abraham Lincolns tale. I en teatersal gikk teppet opp og åpenbarte en person stående ved siden av et bord og en stol. ”Personen” var en robot. En tro kopi av den tidligere amerikanske presidenten. Han holdt den berømte uavhengighetstalen fra sin storhetstid. Utrolig levendegjort – med stemmen, mimikken, bevegelsene. Han dro til og med opp buksebena litt før han satte seg etter talen.

Reisen til månen. Vi klatret inn i en rakett og ble plassert rundt en glassplate i bunnen. I glassplaten kunne vi se bakken. Raketten startet og vi følte at vi ble trykket ned i setene samtidig som bakken svant nedover og vi fikk en fantastisk utsikt. Etter hvert så vi hele jordkloden under oss – og så vente raketten på seg og vi så månen komme nærmere. Den omvendte prosedyren hjem igjen.

Jeg kan også nevne det praktfulle slottet til Snøhvit, taubanen opp til et stort fjell og en idyllisk båttur gjennom kanalene.

Tilbake i bobilen ble vi sittende med hver vår drink å prate en stund om dagens opplevelser – før søvnen tok oss.

Onsdag, 15. juli:
I dag er det lettere, skyet vær og fin temperatur. Etter frokost bestemte Doffen og jeg oss for å vaske tøy. Tutta fikk lurt med et par truser og en BH. Hun var litt i tvil - for hun stolte nok ikke helt på våre vaskeferdigheter. Det gikk forbausende bra og Tutta var fornøyd da hun fikk tilbake det nå kritt hvite undertøyet.

Så fulgte en diskusjon omkring dagens program. Vi befant oss jo nå i Los Angeles – filmindustriens Mekka. Dermed ble det vedtatt en tur innom Hollywood.
Vi dro av gårde ved 11-tiden med Roy ved rattet og Leona som copilot. Det bar omtrent samme vei tilbake gjennom byen. Det var temmelig stor trafikk, men mest den andre veien. Etter hvert tetnet det til også på vår side og vi sneglet oss av sted. Det hele minte litt om rushtiden i Oslo – bortsett fra at det var atskillig flere kjøretøyer her.

Omsider løste trafikken seg opp og vi svingte inn på en stor parkeringsplass i Hollywood. Her hadde vi bl.a. en fin utsikt opp mot Beverly Hill.

Vi forlot bobilen og spaserte over en bro inn mot Universals studio. Her kom vi inn på et enormt stort område – arrangert nærmest som en fornøyelsespark. Her var Draculas storslagne slott - og vi møtte Frankensteins monster som ruslet omkring og så ganske harmløs ut der han hilste på folk og skrev autografer. Her fantes souvenirbutikker, kafeteriaer og ølkiosker.

Vi sto i kø og så på TV-reklamer for kommende filmer men vi ventet på bussen som skulle bringe oss ut til selve filmbyen.

Så fikk vi stablet oss inn i bussen og kom av gårde. Vi kom ikke langt før vi ble stoppet av noen soldater fra ”Star Wars”. De hadde med seg en tank som spydde ut en masse røyk og bråk. Roboter var også med. Med stort oppstyr og rabalder ble vi ført inn i et romskip der selveste Dart Wader ventet oss. Vi ble imidlertid reddet av Luke Skywalker - og kom oss i sikkerhet.

Ferden gikk videre gjennom en mengde kulisser – falske byer med gater som bare besto av fasader. Bak fasadene var det ingen ting. Vi dro ned mot en sjø som plutselig åpnet seg – og vi kjørte ”på havbunnen” tvers over sjøen med vann på begge sider – holdt på plass av enorme, usynlige glassvegger.
Så var vi kommet fram til et studio for spesialeffekter. Her ble vi guidet fra rom til rom av Robert Wagner som snakket til oss fra et gjennomgående filmlerret på øvre del av veggen.

Vi fikk se hvordan Lyn Gordons romskip ble filmet, hvordan de fikk dinosaurer til å slåss og hvordan de filmet de fantastiske scenene fra Star Wars. Da vi også fikk se hvordan Superman lå på et brett mens han ble filmet svevende i det blå, var det ikke mye igjen av våre illusjoner fra alle de fantastiske filmscenene vi hadde sett gjennom årene.

Vi kjørte tilbake over en bro som knaket og ristet – og som ramlet sammen like etter at vi hadde passert. Så reiste den seg opp igjen og var like hel. Da vi skulle passere forbi en bratt vei, kom vannmasser fossende nedover mot oss og et stort tre gikk over ende. Det så litt skummelt ut, men vannet forsvant brått og treet reiste seg opp igjen da vi hadde passert.

Vi var nok litt ”tommelomske” etter alle inntrykkene vi fikk i løpet av de få timene hos Universals. Men vi fant fram til bobilen og fortsatte reisen nordover igjen.
Jeg kjørte og Tutta var copilot som speidet etter en rasteplass. Vi kjørte forholdsvis langt før vi endelig kjørte inn på en plass ca. 130 miles fra Sacramento. Her sto det en del store trailere fullastet med tomater. Det var fristende å rappe noen – hvilket vi også gjorde. Vi angret litt etterpå da vi kom i prat med en av de hyggelige sjåførene. Han hentet nemlig en stor pose tomater fra bilen sin og overrakte den med et stort smil. Vi hadde ikke behøvd å stjele.

Så ble det ”tomatfest”, kortspill og prat før den lange dagen var over.

Torsdag, 16. juli:
Dagen startet med lettere skydekke – fint vær. Jeg registrerte at tomattrailerne allerede var ”on the road” da vi etter en lettere frokost fortsatte reisen. Jeg tok første tørn mot Sacramento der vi skulle ta av til spillebyen Reno.

Det samme åpne landskapet møtte oss – denne gangen i omvendt rekkefølge. Først brunt gress og fjell deretter store grønne områder. Vi kunne se at vanningsanleggene var i full gang. Dessuten så vi minst 100 store trailere fulle med tomater – i begge retninger! Roy bemerket sarkastisk at det måtte da være mer rasjonelt at tomatene som plukkes i sør burde fraktes til fabrikkene i sør og de som plukkes i nord kjøres til fabrikkene i nord. Ikke omvendt. Det hørtes jo absolutt ut som en mer effektiv logistikk.

Vi nærmet oss Sacramento og jeg kjørte inn til siden for å la Roy overta rattet. Han loste oss gjennom byen ved hjelp av copilot Leona. Nå hadde vi ca. 135 miles igjen til Reno.

Etter å ha kommet helskinnet gjennom Sacramento passerte vi Donnerpasset. Det ligger 7227 fot over havet – ca. 2200 m. Det var overraskende å se så mye vegetasjon, trær og skogsområder i denne høyden. Vi var nå på vei inn i fjellområdene i Nevada.

Så var vi på plass i Reno. Denne byen er jo først og fremst kjent for alle sine spilleautomater som er plassert på alle restauranter, kafeer og butikker – og selvsagt også i store spillecasinoer. Men Reno er jo også kjent som byen der du kan bli både gift og skilt i løpet av noen timer.

Vi fordelte oss rundt i en stor spillehall der det fantes hundrevis av ”enarmede banditter”. Tutta, Ruth og jeg bestemte oss for å spise litt før vi ga oss hen til spilledjevelen.

Jeg vekslet inn noen dollar i 25-cents som jeg puttet i et pappbeger og la i vei på jakt etter en ledig maskin. Det krydde av spilleglade mennesker. Noen hadde okkupert to maskiner og puttet på mynter og dro i spaker med begge hender og stivt blikk. Andre tok det mer med ro og hadde det også åpenbart mer moro.
Så fikk jeg øye på Doffen som opererte ved en dollarmaskin. Han kikket mistenksomt på maskinen som slukte pengene like fort som han matet dem inn. I det jeg passerte skranglet det i gevinstskuffen og en pen ladning ble tilbakelevert til den nå litt blidere Doffen.

Jeg fikk et glimt av Leona og Roy litt lenger inne i lokalet. Roy hadde sikret seg en bøtte (!) og ventet åpenbart at den helt store gevinsten skulle melde seg.

Tutta og Ruth jaktet på en noe rimeligere maskin – og var nok ikke så besatt av den helt store spillegalskapen.

En 25-cents maskin – en enarmet banditt – sto og blinket forlokkende i en krok og fortalte at jeg kunne vinne opptil 250 dollar hvis jeg fikk jackpot. Den så ganske tilforlatelig ut, så jeg betrodde banditten min første mynt og dro i spaken. Displayet viste tre appelsiner på rad og dermed ramlet det ned en handfull mynter i skåla. Helledussen, var det så lett å vinne her. Jeg så meg rundt, men ingen synes å ha lagt merke til min storgevinst på 18 mynter. Jeg fikk imidlertid straks et mer fortrolig forhold til maskinen og spillet var i gang. Banditten tok og gav. Etter en times tid hadde den nok tatt mer enn den gav. Rimelig nok.

Jeg ruslet litt rundt og så på de forskjellige fasilitetene. Her var det noe for en hver smak – kortspill, ruletter og alle slags andre spillemaskiner. Folk moret seg åpenbart, men jeg så også noen med gravalvorlige ansikter, fortvilte miner og krampaktig iver. Det er nok en del ulykkelige som spilledjevelen har taket på.
Så fant jeg en elektronisk pokermaskin. Den var litt artig. Her var det en viss mulighet til å påvirke spillet selv. Maskinen viste 5 kort og jeg kunne ”holde på” så mange kort jeg ville og få nye for de andre. Den neste timen hadde vi det ganske underholdene – maskinen og jeg. Omsider måtte jeg se meg slått. Men jeg må innrømme at det var ganske gøy og spennende så lenge det varte. Det kan nok være lett å bli bitt av basillen.

Mens jeg sto der ved pengemaskinen kom jeg på noen linjer fra Pappa,s konfirmasjonssang til meg: Her står en yngling som med håp ser fram mot livets sommer – han tror han stanser ganske snart med overfylte lommer.

Vel, nå var jeg jo ikke akkurat noen yngling lenger, ikke hadde jeg overfylte lommer heller – og det var lite sannsynlig at Reno var stedet for å oppfylle den drømmen.

En tur i byen på jakt etter frimerker – som vanlig. Det var ingen av de jeg spurte som hadde peiling på hvor man kunne få tak i slikt. Det slo meg at det hadde vært mer fornuftig å kjøpe et helt ark når man endelig fant noen som solgte frimerker - i stedet for bare å kjøpe til det brevet man skulle sende. Men så traff jeg på Tutta og Ruth – og Ruth ordnet opp. Hun fant et postkontor og en frimerkeautomat. På den maskinen vant jeg hver gang! Det ramlet et frimerke ut for hver mynt jeg puttet på.

Vi gikk inn på et spisested og fikk oss en smakfull salat. Også her var det muligheter til å spille via servitøren og en stor tavle på veggen.

Ruth og Tutta hadde hatt det skikkelig gøy. De hadde spilt litt og så plassert seg i baren i kasinoet. Her hadde Tutta bestilt vann, men etter et vantro blikk fra bartenderen grep Ruth inn og endret bestillingen til en drink. Tutta var tørst, trodde hun hadde fått ren juice og svelget det hele rett ned. Hun holdt på å ramle av barkrakken.

Merkelige nordmenn – spurte etter vann og frimerker i spillebyen Reno!

Vi lot Reno forsvinne bak oss og dro ut til en av de flotte campingplassene som fantes over alt på vår begivenhetsrike odyssé.
Her ble det dusjing - og kveldsmat bestående av knekkebrød, tomater og frukt. Velsmakende.

Så fulgte noen kveldstimer med alle slags poker – spillebasillen hadde begynt å virke – og vi spilte og sang gamle norske sanger. Ruth og Roy husket stadig mer av det norske språket etter hvert som vi kom på sangtekstene.

Natta kom fort. Det ble beksvart på et øyeblikk her i Nevadas fjellområder. Det var stjerneklart ute – og vi kunne lett registrere at Venus bekreftet sin status som himmelens klareste og vakreste stjerne.

Fredag, 17. juli:
Strålende, varmt vær. Hyggelige omgivelser møtte oss da vi kom ut av bobilen etter en rolig natt. Et stort flatt landområde med trær og busker. I det fjerne så vi de mektige fjellområdene.

Vi dro for å spise frokost i Susanville – en by med en mengde spisesteder. Her fikk vi endelig somlet oss til å skrive kort til familien i Norge – og satt på frimerker. Men vi fikk ikke sendt dem, for her fantes ikke en postkasse noe sted! Jeg har aldri opplevd så mye vanskeligheter med å få sendt noe via posten. Enten får vi ikke tak i frimerker eller så fins det ikke postkasser. Vi gjettet på utstrakt bruk av brevduer.

Omsider dro vi videre. Denne gangen på en helt alminnelig vei. Det var litt mer interessante ting å legge merke til nå enn på freewayen. Det var Roy som holdt i rattet nå – med sin faste copilot Leona ved sin side. Vi kjørte gjennom et stadig skiftende landskap – gårder med grønne jorder, ørken, fjell og små byer. Vi så også en del veiarbeidere som var ute og jobbet – med bar overkropp i det varme været.

Så kjørte vi inn på highway 395 – og jeg overtok rattet. Disse motorveiene var så rette som en linjal – og Roy bemerket at det nesten var en befrielse hvis det kom en sving og man kunne få røre litt på rattet.

Vi kjørte gjennom en liten søvnig by da Ruth ropte fra sin faste plass bak i bussen: ” I can see a letter-box!” Og riktig nok – like foran oss ved fortauskanten sto en blå kasse. Det føltes nesten som da maskinen i Reno ga oss noen mynter i skåla. Ruth hadde heldigvis et skarpt øye – jeg for min del så ikke forskjell på disse postkassene og en søppelkasse. Jeg stoppet ved fortauskanten – og så kunne vi endelig få sendt våre postkort.

Ferden gikk videre. Vi befant oss hele tiden i en høyde av 1200 til 1800 meter over havet. Nå var vi kommet inn i delstaten Origon. Landskapet skiftet til mer grønt. Det var åpenbart at det kom mer vann ovenfra her enn i fjell- og ørkenområdene i Nevada.

Etter en stund stoppet vi ved en flott campingplass som lå idyllisk til mellom trærne. Roy var medlem av en organisasjon for eiere av campingvogner og bobiler – Thousand Trails. Medlemmene betalte et stort ”inngangsbeløp” en gang for alle – og så en mindre kontingent hvert år. Man måtte være medlem for å komme inn på organisasjonens campingplasser, men til gjengjeld kunne man koble seg til vann, strøm, benytte svømmebassenget og ellers være med på alle arrangementene – helt gratis. Det foregikk noe hver kveld – hesteridning, kanopadling, pølsegrilling m.m.m.

Vi slappet av og hadde en lang, hyggelig kveld. Middagen besto av en mør og fin Chautau Briand med kanadisk rødvin til. Alt smakte godt – vi var nok litt sulte alle sammen. Etter middagen ble det times gitarspill og sang før vi gikk over til pokerspill i alle fasonger. Småpengene våre skiftet stadig eiere og det var vanskelig å si om noen hadde vunnet eller tapt da vi ga oss for å gå på oppdagelsesferd på plassen.

Roy hadde tent en diger lykt og gikk foran som guide for den lille flokken. Campingområdet var ganske stort og så velstelt og rent ut. Vi inspiserte hovedbygningen og svømmebassenget. Ingen av oss hadde badetøy med så det ble med synet. Det var ellers mange spill man kunne låne – så det var ingen grunn til å kjede seg under oppholdet her.

Doffen, Roy og jeg hygget oss med en drink mens jentene var på ”the restroom”. Doffen la seg på sin faste plass ”på loftet” og lå og leste litt. Jeg satt og skrev – som vanlig – og jentene småpratet bak i den rommelige bobilen. Jeg hørte ingen ting fra Roy. Han var nok langt inne i Morfei armer. Etter hvert fulgte vi andre etter.

Lørdag, 18.juli:
I dag er det faktisk 99 år siden Mutter ble født i Fiskum, Øvre Eiker i Buskerud – en bygd som ligger ved Fiskumvannet ikke langt fra Kongsberg.

Vi våknet og konstaterte at vi fremdeles befant oss på Thousand Trails` campingplass i Bend i Origon. Det var stille og fredelig rundt oss. Et flott område med store furutrær og en egen plass for hver besøkende. Her var det bord og stoler, tilkobling til strøm, rent vann og til og med kloakkutløp. Alle plassene var skilt fra naboen med en treklynge. Rene luksusen.

Det hadde vært litt kjølig i natt og det var fremdeles litt kaldt på morgenkvisten. Etter en dusj spiste vi frokost inne. Vi hadde egentlig spist inne på hele turen – enten i bobilen eller på en kafé eller restaurant. Det var alltid enten for varmt eller for kaldt ute. Mest for varmt.

Fra vinduene i bobilen kunne vi iaktta noen store troster på jakt etter sin frokost. Et par livlige, stripete ”Snipp og Snapp”-ekorn fartet rundt på plassen i rasende fart.

Roy mente at vi kunne reise rett hjem til Seattle i dag – ca 8 timers kjøring. Han ville bare innom å hilse på en gammel venn fra det militære – Harry – som bodde langs ruta vår.

Harry var en hyggelig fyr. Han var nå pensjonist og viste stolt fram huset sitt der han bodde med sin kone. Det lå slik til at han hadde en fantastisk utsikt til fjellområdene. Inne i stua hadde han bl.a. en flott samling av danske juleplatter på veggen. Det ble en tidlig drink og et glass øl – men ikke til sjåføren – før vi dro videre.

Så var vi oppe blant fjellene igjen. Vi hadde valgt en annen rute hjem så vi fikk anledning til å se mer av landet på nært hold. Bobilen fraktet oss gjennom Orions prærie – over fantastiske fjellområder og store vide daler. Vi passerte også gjennom et indianerreservat, men så ikke en eneste indianer! Det forundret meg litt ettersom 50 % av USAs indianere – 561 stammer - bor i de 318 reservatene som er plassert rundt om i hele Nord-Amerika.

Den lange kjøreturen hjem ble ikke så slitsom som man kanskje kunne vente seg. Bobilen var lett å manøvrere – og ”passasjerene” sitter i behagelige salonger og kan til og med røre på seg om de vil.

Vi passerte over en stor bro og befant oss dermed i delstaten Washington. Det føltes nesten som vi allerede var hjemme. Nå var vi i den ”grønne staten” og det syntes tydelig på utsikten. I en liten by med et indiansk navn – Yakimo eller lignende – stoppet vi og spiste middag. Doffen, Tutta og jeg bestilte biff – mens Ruth og Leona fikk seg noe formidable ribbeporsjoner. Alt smakte fortreffelig med kalifornsk rødvin til.

Turen fortsatte. Nå hadde vi bare et par timer igjen til Leona og Roys hus i Seattle. Roy overtok rattet og Tutta, Ruth, Doffen og jeg satt i salongen bak og spilte poker. Vi hadde lært oss de forskjellige variantene av Split, Draw, Black Jack m.fl. Småmyntene vandret fra den ene til den andre, men ingen ble rike og ingen ble fattige.

Vi var hjemme hos Leona og Roy igjen – etter en meget begivenhetsrik uke. Inntrykkene var så mange at det nok ville ta en tid før vi absorberte dem. Leona hadde regnet ut at vi hadde kjørt 4160 km! Jeg fant ut at jeg hadde sittet ved rattet atskillig flere kilometer enn Roy, men så hadde jeg nesten bare hatt freewayene under hjulene, mens Roy hadde navigert oss gjennom sterkt trafikkerte områder innom byer og tettsteder. Men så hadde jo han hatt en fast copilot med kart og kompass – Leona.

Så satt vi igjen på kjøkkenet hjemme hos Leona og Roy og pratet om alt vi hadde opplevd i løpet av denne fantastiske uka. Da kom det en melding fra Mabel og Gene. Noen forbipasserende pøbler hadde ramponert deres campingvogn så Doffen og jeg var blitt husløse. Straks fikk vi tilbud om å bli hos Leona og Roy – og vi hadde frendeles Leonas Dodge til disposisjon. Vi fikk også melding om at vi kunne bo hos Ginny og Hank hvis vi ville. Vi valgte å bli hos Leona og Roy – i alle fall i natt. Nå var det allerede seint på kvelden – så når jeg tok gitaren og sang godnattvalsen, så oppfattet alle signalet – og kvelden var slutt.

Søndag, 19.juli:
Vi ble møtt med en frokost bestående av pannekaker, pølser, smør, syltetøy og egg, men ikke brød! Litt uvant, men litt av sjarmen ved å være i et annet land er jo nettopp dette med andre skikker og annen mat. Det smakte dessuten fortreffelig. Hvis man alltid tar med seg hjemlandet skikker, vil man jo aldri egentlig oppleve andre land og folk.

Så fulgte bilvask – vi spylte mobilen på utsiden og støvsugde på innsiden. Tutta benyttet anledningen til å sikre seg oppskriften på Leonas lekre pannekaker – og Leona oversatte de engelske målene til norske desiliter m.v.

Det var lettere overskyet vær. Egentlig ganske befriende etter all varmen vi hadde opplevd på ukesturen. Vi hadde frendeles en del shopping igjen, men det kunne vi altså få gjort her – på en søndag. Problemet var at koffertene våre allerede var propp fulle.

Doffen og Roy dro med bobilen til Ginny og Hank der Marion – deres datter – og hennes Bob skulle hente den seinere – de var akkurat nå på hesteveddeløp.
Leona tok Tutta og meg med til et shoppingsenter for å handle resten av de sakene vi skulle ha med oss hjem. Jeg fant fort ut at det måtte bli småting for jeg hadde ikke plass til mye mer i mine to kofferter.

Mens Leona og Tutta dro til den ene enden av det store lokalet gikk jeg på jakt etter noe til barn og barnebarn. Det var et stort utvalg av alle slags ting. Mye av det kunne jeg tenke meg å kjøpe, men plassen i koffertene begrenset mulighetene. Litt frustrerende.

Det var for øvrig en svært hyggelig og hjelpsom betjening i det store kjøpesenteret. I en leketøysavdeling ba ekspeditrisen om legitimasjon. ”Et øyeblikk” – sa jeg på norsk. Hun smilte og bemerket: ”Jaså, du er fra Norge?”. Det viste seg at hennes mor var norsk og hun hadde lært seg noen ord av språket. Vi pratet litt, men etter en stund måtte hun innrømme at hun hadde brukt opp hele sitt norske repertoar og vi måtte fortsette på engelsk. Jeg ble litt smigret da hun spurte hvor mange år jeg hadde bodd i Statene.

Handlingen tok oss et par timer – og så var vi tilbake i Leona og Roys hus. Der pakket vi sakene våre og puttet inn i bilen. Vi fikk øye på Doffens saker som sto igjen på rommet. Han hadde åpenbart glemt dem da han og Roy dro av gårde med bobilen. Vi fikk stuet dem ned i kofferten og tok dem med oss.

Vi dro innom Hank og Ginny, men her var det ingen hjemme – så vi dro videre til Mabel og Gene. Her ble det stor gjensynsglede og vi ble overdynget med gaver fra dem alle. Vi ville åpenbart få problemer med å få med oss alt hjem til gamlelandet.

Så fulgte en hyggestund med mye prat og latter. Vi kikket på en del bilder som Lotten og Gene hadde tatt. Den livlige Muffin løp rundt fra den ene til den andre og skulle klappes og kjeles med.

Litt seinere dro hele gjengen over til Ginny og Hank for å spise kyllingmiddag. Smakte fortreffelig med et formidabelt utvalg av egendyrkede grønnsaker. Vi spiste for mye og Doffen og jeg konstaterte at våre bukser satt som pølseskinn og truet med å gi etter i sømmene.

Erik stakk innom en tur og Marion og Bob kom for å hente bobilen. Vi fikk en hyggelig prat med dem før Roy og jeg la i vei med en trekkspillduett. Roy på pianospill og jeg på knappespill. Han behersket jo begge deler – selv om knappespillet var favoritten.

Doffen dro med Leona og Roy hjem til dem. Leona skulle lose Doffen av gårde for å treffe noen slektninger til Marit (Tores kone) som bodde i Seattle.
Tutta og jeg ble over hos Ginny og Hank. Tutta sa snart god natt og jeg ble sittende på kjøkkenet for å skrive litt. Fra stua kunne jeg høre Ginny og Hank prate med Marion og Bob.

Dermed var ennå en dag gått. Tiden går så alt for fort her – og vi har opplevd noe nytt hver eneste dag. Det virker nesten utrolig at vi har vært her i over 3 uker. Men på den annen side har vi opplevd så mye at det nesten er like utrolig at vi ikke har vært her lenger.

Mandag, 20. juli:
Dagen startet med en hyggelig frokost i Ginny,s kjøkken før Tutta og jeg dro ned til Mabel for å pakke en del saker som Tutta skulle sende hjem som pakkepost. Det er forholdsvis dyrt å sende pakker til Norge herfra – så vi stuet og stappet så godt vi kunne i pappeskene. Men hvordan vi enn snudde, vendte og plasserte sakene så fikk vi alltid en haug til overs. Mens vi sto der og klødde oss i krøllene kom Gene inn med en ekstra koffert. Det reddet situasjonen.

Så bar det inn i Dodgen og til postkontoret i Snohomish. Det kom litt småregn på turen, men det forsvant fort igjen og det ble vanlig, lettere overskyet vær.
På postkontoret dro vi fram de skjemaene som Leona hadde utstyret oss med og ba om et sett til. Vi fylte ut behørig navn, adresse og innhold og fikk levert dem for videre sending med båt. Tutta pustet lettet ut.

Vi dro innom et par forretninger i Snohomish før vi spiste lunsj hos ”Petosa,s” før vi reiste tilbake til Hank – som akkurat da vi kom var ferdig med å demontere en liten gressklipper som han ville sende med meg. Det var en såkalt ”kantklipper” som vi den gang ikke hadde sett i Norge. Den ble pakket i en pappeske.

Hank og jeg tok oss en tur i omgivelsene – først innom en venn av Hank som drev med lakseoppdrett som hobby. Eieren var ikke hjemme, men vi fikk allikevel tatt oss en titt på anlegget. Det så ganske imponerende ut og kunne neppe være en billig hobby. Antakelig tjente han litt på å selge både settefisk og litt mer ”voksne” laks.

Ferden gikk videre innom en venninne av Ginny som blid og hyggelig viste oss rundt i det store, flotte huset. En pen, velstelt og stor eiendom omkranset huset. De hadde til og med kuer her! En stor campingvogn hørte også med. Vi ble servert kaffe og kaker mens vi beundret den fine utsikten fra huset.

Doffen var kommet tilbake da vi noe seinere svingte inn til Hank,s igjen. Han, Hank og jeg dro inn til Snohomish for en snartur etter å ha brakt Tutta ned til Mabel. Hun skulle vaske håret og vi skulle plukke opp noen småting i byen – og ta en øl på ”Freds place”.

Da vi kom tilbake, ble det en kort prat med Ginny og Hank før Doffen og jeg dro ned til Mabel og Gene. Her fikk vi se noen gamle bilder som Arnold hadde sendt hit. Det ble også en hyggestund ved orgelet etter at vi hadde spist en av Hildegards mange velsmakende middager.

Denne gangen ble det kokt torsk og den ørreten som Erik hadde fått på fisketuren som han, Dick og Don hadde invitert meg med på. Det smakte godt – som vanlig.

Det ble ennå en hyggelig og avslappende kveld. Mabel – som aldri hadde hendene i ro – heklet en duk på et blunk. Hun er makeløs med sine strikke- og heklekunster.

Doffen og jeg dro opp til Ginny og Hank for å overnatte der. Det var deres 41. bryllupsdag i dag og de hadde vært en runde rundt til barna sine. Nå satt de og pratet med et par gamle venner – Genevive og Gus. De var av irsk/svensk herkomst. De fortalte at de nettopp hadde vært av gårde for å få klippet sin hund – en Boarder Collie – som hadde rotet seg inn i et kratt og fått pelsen full av borrer. Vi kikket på den halvnakne hunden som nå nærmest lignet på en stor puddel. Den så litt forvirret ut – stakkar.

Genevive og Gus reiste tilbake til huset sitt på den andre siden av fjellene. Doffen, Ginny og Hank ble sittende en stund å prate på kjøkkenet – mens jeg tok meg av dagens logg.

I morgen er siste dagen her. Vi reiser hjem på onsdag.

Tirsdag, 21. juli:
I dag ble vi møtt med kokte egg, vafler og jordbær med krem til frokost. Mabel ringte og fortalte at det var kommet brev til meg. På veien ned til Mabel dro jeg innom ”Ullman” for å sikre meg noen sigarer til avskjedsfesten i kveld. Det var Morten, Marianne og Camilla som hadde skrevet brev til meg – og Morten hadde sendt med en tegning. Jeg syns nok det var litt for lenge siden jeg hadde sett dem og gledet meg til å komme hjem til dem igjen.

Mabel var fullt opptatt – som vanlig. Hadde nå strikket en ”støvtørkevott” som jeg skulle ha med til Elin. Hun ba meg om å tenne en sigar inne. Det luktet så godt, sa hun – og dessuten ville hun ha bort fiskelukta! Jeg gjorde som hun sa og tente en sigar som jeg puffet på inne en stund før jeg ut i hagen. Det var lettere overskyet vær og litt kjølig. Tutta kom også ut - og sammen med Gene tok vi en rusletur på eiendommen. Vi kikket på de mange trærne og buskene som omkranset hagen. Vi kjente igjen bjørk, osp og furu, men det var eller mange vekster som var ukjente for oss.

Gene viste oss noen av de mange jordhullene som muldvarpene stadig lager. De var åpenbart en pest og en plage. De spiser bare mark, men graver i stykker plenen mens de jakter på maten. Gene hadde prøvd en rekke ”gode råd” for å bli kvitt dem, men ingen virket. Han hadde til og med spekulert på å kverke all marken for å ta maten fra dem i håp om at de da ville flytte. Imidlertid gjør jo marken stor nytte for seg i jorda så det kom selvsagt ikke på tale å utrydde dem for å bli kvitt de hersens muldvarpene. Det forble dermed et uløselig problem.

Gene betrodde oss også at han drev en hemmelig krig mot et digert tre som sto på naboens eiendom og som skygget for patioen hans og en del av huset. Han hadde snakket med naboen – en litt eldre, ganske sur dame - og forsøkt å overtale henne til å nedlegge treet, men uten resultat. Hun ville absolutt ikke fjerne det store, flotte treet sitt. Dermed hadde han startet en hemmelig krig mot monsteret – altså treet. I ubevoktede stunder hadde han kappet av noen av de mange rotforgreiningene som stakk ut her og der. Dessuten hadde han sneket seg til å slå inn store spiker i stammen når eieren ikke var hjemme – og boret hull her og der. Alt uten resultat. Det digre treet sto der like uberørt og kikket overlegent ned på det lille menneskekrypet som pirket litt i barken.

Gene var imidlertid blitt litt optimistisk i det siste for han hadde oppdaget noen krøllete, visne blader på enkelte av greinene.

Jeg advarte Gene mot å gå for langt i sin krigførsel. Kanskje monsteret ble lei av trakaseringen og i et ubevoktet øyeblikk slapp en større grein ned i hodet på ham.

Etter den interessante og underholdende rundturen i Gene,s hage dro jeg opp til Ginny og Hank for å dusje og for å pakke koffertene ferdig til avreisen. Hank spilte plater da jeg kom og jeg måtte høre på noen før han ringte til flyselskapet og anmeldte vår ankomst i morgen. Dermed skulle det meste være klart for avreise – med blytunge kofferter.

Etter middagen hos Ginny ruslet Doffen inn i stua for å se om han fant noe interessant å se på TV. Hank og jeg ble sittende å diskutere de forkjellige politiske systemene i Norge og USA. Hank virker interessert i så å si alt mulig. Det var lett å prate med ham – trass i mitt noe mangelfulle ordforråd på engelsk. Vi fant ut at det fantes både noe dårlig og noe bra ved begge lands pollitiske systemer.

Doffen hadde sovnet i stolen ved TV,n – så det måtte nok ha vært kjedelige programmer.

Audrey – barnebarnet - kom en tur innom. Hun fikk en tennisracket av bestemor Ginny og kom inn med et strålende smil for å vise den fram. Så var det duket for kveldens avskjedsfest. Hildegard, Ginny & Hank, Leona & Roy, Lois-Jean, Ruth, Lotten, Mabel & Gene, Dick, Don m/frue, Erik, Audry og vi tre “hedersgjestene” fra gamlelandet satt behørig benket rundt det store bordet.

Vertene disket opp med et velassortert koldtbord, snacks og annet godt. Det ble mye prat og latter, mye musikk og sang – alt med en noe vemodig undertone. Vi skulle jo skilles igjen i morgen etter å ha blitt atskillig bedre kjent med hverandre gjennom disse 4 ukene.

Vi ble med Leona og Roy hjem for å overnatte der. Leona skulle kjøre oss ut til flyplassen i morgen.

En begivenhetsrik 4-ukers odyssé var over og ikke et dødpunkt på hele tiden. Vi har vært i delstatene Washington, California, Nevada, Origon og også i Canada.
Det var lett å konstatere at vi aldri kommer til å kunne gjengjelde det vår flotte familie i USA gjorde for oss under oppholdet i det landet som de dro til for ca 60 år siden.

I morgen venter en 11 timer lang flyreise på oss. Det blir trolig den eneste kjedelige dagen vi har opplevd på 4 uker – bortsett fra hjemkomsten.

Fritjof.

( A pro pos – Gene,s kamp mot muldvarper og monstertreet.)